Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Tur/retur virkelighetsflukt.

Tur/retur virkelighetsflukt.

Lei av byen og det moderne liv dro jeg ut i skogen for å finne tilbake til en utdødd art: huleboerkvinnen. 

Oslo by. Uendelig med valg og beslutninger som kan forme meg som individ. Jeg løper gjennom byen blant illsinte pomfrittstjelende måker og tinderdater som hooker i parken. Frokostseminar om likestilling, øl med oppegående suksessfulle individer, unike muligheter som må fanges. Det er vanskelig å bare være, når det er så mange ting man skal være og bli, helst samtidig.

Huleboerkvinnen i meg får nok. Jeg vil bare være. Fri fra ansvar og forventninger, vekk fra frykten for å mislykkes og å skuffe. Jeg løper ned i kjelleren og drar frem telt, sovepose og liggeunderlag. Teltposen har mugnet siden sist. Stormkjøkken, fyrstikker og hodelykt kastes i sekken. Som en alien sprader jeg ut i Løkkas hippe gater med en sekk større enn meg selv og en bekledning som kun mangler et brystskilt med navnet “Laila Monsen”.

Bilen parkeres ved en av byens mange lysløyper og ferden går inn i Østmarka. Alene. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal eller hvordan jeg skal komme meg dit, men skitt au. I tilfelle jeg skulle møte en øksemorder tekster jeg pappa hvor bilen står og området jeg skal oppholde meg i. Da sparer de ihvertfall noen kronasjer på den leteaksjonen.

Allerede etter en snau kilometer er jeg svett, har fått to myggstikk og lurer på om jeg har gått meg vill. Selv om det er en søndag i juli er det overraskende lite folk i marka og jeg har ikke annet å følge enn magefølelsen, samt et par løypeskilt til steder jeg ikke har hørt om før. Jeg tar veivalg basert på spennende navn og langer innover mot Svartkulp mens jeg lurer på om akkurat dette vannet er mye dypere enn de andre.

Etter noe som føles som tre mil møter jeg to menn med fiskestang på ryggen. I byen snakker man ikke med fremmede, men i skogen er alle venner. De tipser meg om et vann litt lengre inne der jeg kan slå leir. Den ene mannen mener det er best i sørenden av vannet, den andre i nordenden.

Jeg skal til å spørre om de ikke vet hvor det er kantareller også, for jeg har planlagt kantarellmiddag og har ikke med meg stort annet. Men før ordene er ute av munnen min ser jeg en klase av glitrende gull like i nærheten. Jeg hyler “middag!” og skogens ekko informerer alle beboerene om mitt neste måltid. Mennene tusler avgårde og jeg er usikker på om de syns jeg var et stykke sprek norsk ungdom på tur eller en rømling fra lukket avdeling.

I blind tro på menneskeheten tusler jeg på stien jeg ble henvist til. Den er fin og tørr med en og annen kantarell som havner i middagsposen. Etter å ha revurdert stivalg 352 ganger ser jeg endelig vann som glimter mellom trærne og baner vei til odden anbefalt i nordenden. Flaks at nesten ingen andre er i skogen i dag, tenker jeg, før teknomusikk fyller ørene mine. For selv langt inne i huttiheita er det såklart flere eskapister som har dratt seg ut til skogens magiske vannhull.

Teknomusikk i skogen er irriterende på lik linje som at noen borer utenfor soveromsvinduet ditt klokken seks en søndag morgen. Derfor fortsetter jeg mot sørsiden av vannet på jakt etter denne såkalte skogens fred og ro. Snubler i en gren og havner nesten i vannet. Omsider finner jeg plassen. Morgensol får jeg også. Fornøyd kaster jeg sekken, slenger opp teltet og drar frem soppen som må renses før middag.

Så hører jeg stemmer. Et eldre par slår seg ned på andre siden av vannet, ser på meg og kaster klærne. Nudistshow til middag. Og der sitter jeg og rører i panna som en ubekvem ufrivillig kikker. Heldigvis ble det en kortvarig nakenlykke. Himmelen åpnet seg og nudistene forsvant samme vei som de kom.

Jeg smyger inn i teltet og gjemmer meg for de harde dråpene som slamrer ned på teltduken. Åpner kveldens sengelektyre og dytter i meg en kvikk lunsj jeg glemte spise på turen. Regnet roer seg og med de jevne slagene på duken faller jeg fort i søvn. Jeg våkner brått med snussmak i munnen og sjokoladepapiret klistret til kinnet. Regnet har stoppet og sola er ennå oppe. På tide å utforske mitt midlertidige hjem. Det er massevis av blåbær i hagen og jeg slafser de i meg til jeg er blå langt opp til ørene. Vinden har tatt seg opp og det suser mellom tretoppene. Hva finner man egentlig på alene i skogen? Jeg velger å krype inn i teltet igjen, lese bok og lytte etter potensielle voldtektsmenn og andre monstre som måtte luske rundt.

Var det noen? Nei, sikkert bare en kvist mot teltduken. Det knekker i ei grein. Noe tasler utenfor. Jeg stikker ut hodet, men ingen er der. Likevel vet jeg at flere tusen øyne er rettet mot meg. Alle skogboerne innen en viss omkrets er fullstendig klar over at jeg er på besøk, selv om jeg ikke kan se en eneste av de. Det slår i vinger. Store vinger. En ugle? Drage?

Jeg våkner sinnsykt varm. Sola står rett på teltet og bader det lille huset mitt i et gult varmt lys. Jeg drar opp glidleåsen og suger inn sprø morgenluft. På vannet danser dampen, glir over vannkanten som miniskyer. Det er helt stille. Jeg koker vann til kaffen og kommer på at kaffefilteret ligger igjen hjemme. Bruker en nyvasket sokk isteden og føler meg som MacGyver.

Etter frokosten er fortært pakker jeg sammen og forlater mitt nye hemmelige sted. Stien glitrer i morgenlyset og skogen lukter fuktig mose. Huleboerkvinnen sover innerst inne i hula, mett på blåbær og kantareller. Laila Monsen returnerer hjem til sitt naturlige habitat. Det braker til litt bortenfor meg. Et rådyr. Panisk løper den inn i skogen.

Synes du smalltalk er stress? Prøv å gå på fest som gift 23-åring.

Synes du smalltalk er stress? Prøv å gå på fest som gift 23-åring.

Uavhengig i avhengigheten.

Uavhengig i avhengigheten.