Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

En fortelling om naturlig seleksjon.

En fortelling om naturlig seleksjon.

Jeg har vært på så mange tinderdater det siste året at jeg har mistet tellingen for lengst.

En periode datet jeg så mange samtidig at jeg måtte begynne å notere ned og pugge ting jeg hadde snakket om med hver og en av dem, for ikke å blande. Jeg har vært på frokostdate, turdate, middagsdate, klatredate, you name it. Til tross for at jeg har saumfart markedet har jeg ennå ikke hatt hell. Og tro meg, jeg har runda tinder minst tre ganger.

Livet som paleontologistudent kan være utfordrende når det gjelder det sosiale. Ofte kan fossilene fra det marine reptilet jeg studerer, Omphalosaurus, være det nærmeste jeg kommer selskap i løpet av en dag. Men selv om det er 250 millioner år som skiller oss er vi kanskje ikke så ulike likevel.

Naturlig seleksjon går ut på at de som er best tilpasset miljøet de lever i har best sjanse til å overleve, med andre ord; føre genene sine videre. Jeg tror de best tilpassede i dagens samfunn er de som har en god økonomi og sosiale antenner, eventuelt flest følgere på sosiale medier. Det er også viktig å kunne ta selfies der du ser smashing ut, slik at folk sveiper deg til høyre.

Nå skal jeg ikke si at ingen sveiper meg til høyre på tinder, for jeg får matcher så det suser. Men alle vet at menn sveiper 99 % til høyre og 1 % til venstre, så akkurat det syns jeg ikke teller. Ellers har jeg studentøkonomi og lån opp til ørene, så der er det ikke noe å reklamere for. Sosiale antenner, jo det har jeg, men hva hjelper det når man tilbringer dagene med et utdødd marint reptil?

Jeg vet ikke hva som var hottest på markedet da akkurat mitt dyr cruiset rundt i havet. Ut fra min kunnskap om Omphalosaurus, var det ihvertfall ikke triasperiodens George Clooney det var snakk om. Den var tjukk, treig og hadde runde tenner. Ikke på toppen av næringskjeden, med andre ord. Og det var vel derfor han døde ut og endte opp som et fossil på pulten min her på Naturhistorisk Museum.

Så her sitter vi sammen, dag ut og dag inn. Den 24 år gamle paleontologistudenten som desperat prøver å følge biologiens kall om å finne en partner, og det utdødde undersjøiske vesenet som ikke engang klarte å føre sin egen art videre.

Fra folk i vellykkede parforhold får jeg stadig høre at jeg ikke må stresse. Jeg er jo så fryktelig ung og har massevis av tid. Men faktum er at jeg blir ikke yngre. Mye tyder på at jeg i likhet med min Omphalosaurus mangler tilpasningsevnen som kreves for å videreføre genene mine. For etter et titalls tinderdater uten engang å ha fått meg et skarve ligg må jeg se realistiskt på det – det finnes en reell sjanse for at jeg dør alene, omgitt av fossiler og andre medsammensvorne evolusjonstapere.

Likevel besitter tydeligvis også jeg det sterkeste instinktet av alle; nemlig overlevelsesinstinktet. For kanskje det aller viktigste for at en art skal være suksessfull, er jo nettop det enkelte individets ønske om å overleve, og helst såpass lenge at genene føres videre.

I skrivende stund sveipes det videre for full pupp, og neste møte med en av verdens milliarder potensielle maker finner sted allerede i kveld. Og det er vel sant som de sier, så lenge det finnes liv, finnes det håp. Så er det jo bare å passe på at man ikke blir påkjørt av trikken på vei til neste tinderdate.

Tour de Myggstikk og eksistensiell krise.

Tour de Myggstikk og eksistensiell krise.