Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Få massekommunikasjon inn i læreplanen til norske skoler!

Få massekommunikasjon inn i læreplanen til norske skoler!

unnamed.jpg

 “Hei tjukken!” roper en cubansk bestemor til den overspiste mannen som står på torget i Trinidad. Mannen snur seg, og han reagerer med å smile til henne og spørre om han kan hjelpe henne med noe. Tydeligvis er han klar over at han er litt mer oval enn folk flest, og han lar seg heller ikke fornærme av å få det påpekt i all offentlighet. På Cuba skjer situasjoner som dette hele tiden. De snakker om hudfarge, puppestørrelse, hårtap, og andre beskrivelser som vi her hjemme ville stemplet som mobbing og generalisering. Men ingen tar seg nær av det.

Beklager generaliseringen, eller mikroaggresjonene om du vil. Selv om jeg faktisk opplevde lignende da jeg var på ferie på Cuba, så har jeg ikke belegg for å hevde at det skjer over hele Cuba, at det skjer hele tiden, eller at ingen tar seg nær av det. Det var heller ikke meningen å skille “oss” fra “dem” på den måten. Sorry. Nå ligger det ute, og det vil sannsynligvis aldri forsvinne. I etterpå-klokskapens navn burde jeg tenkt meg litt bedre om før jeg formulerte meg svart på hvitt. I den skrivende stund var jeg dessverre ikke en del av en muntlig dialog, jeg kunne ikke lese rommet, eller gjøre en helomvending dersom du rynket på nesen. Jeg satt alene, foran datamaskinen og tenkte at jeg skulle sette verden på plass.

Jeg er litt redd for at overdreven politisk korrekthet er i ferd med å bli stuerent. Hva ender vi opp med hvis det ikke er lov til å mene noe lenger? Jeg har lest en del syke saker på nettet i det siste. The New York Times rapporterte at studenter ved Brown University etablerte et safe-space fylt med kaker, beroligende musikk, plastelina, og en video med søte hundevalper så studentene kunne håndtere at det pågikk en debatt om seksuelt overgrep på universitetet.

Jeanni Suk, en professor i kriminell rett ved Harvard University forteller til The Telegraph at hun har blitt bedt om å advare studentene sine om hva forelesningene hennes skal handle om, så studentene ikke blir emosjonelt tatt på sengen. Litt vanskelig når man foreleser i et fagområde som omhandler mord, vold og overgrep.

For dette overdrevne PK-folket er det tydeligvis viktigere at vi skal føle oss komfortable, enn at tingenes tilstand adresseres. Jeg finner det ganske ironisk at studenter for 10 år siden brant for å skape debatt, mens de nå vil forhindre at debatter finner sted.

Daglig ser jeg trolling, mikroaggresjoner og overdreven politisk korrekthet i kommentarfeltene til norske nettaviser, og i feeden min på Facebook. Jeg leser et innlegg skrevet av “Mia” om integrering, og hun har gode intensjoner, men hun tenker ikke gjennom formuleringene sine. Innlegget inneholder noen få utilsiktede mikroaggresjoner. Selv om jeg er uenig i meningen som ytres i innlegget, er det tingene “Petter” skriver i kommentarfeltet under som irriterer meg mest.

Fremfor å si seg uenig, velger han den enkleste ruten. Han roper ulv umiddelbart. Petter legitimerer sikkert den politisk korrekte pekefingeren med at han er minoritetens stemme, men Petter er en feig faen som posisjonerer seg som verdibarometer for å selv fremstå i et bedre lys. Det er lettere for Petter å arrestere noen med meninger enn å mene noe selv, og det er lettere for han å påpeke feil enn å foreslå løsninger.

I stedet for å hate på folk som hater på folk i kommentarfelt, skal jeg derfor foreslå en potensiell løsning:

Massekommunikasjon inn i læreplanen til norske skoler

Tenk litt på det. Massekommunikasjon er som tegning. Du ønsker å tegne den fantastiske isbjørnen du ser for deg, men uten trening eller talent kan denne isbjørnen ende opp med å se ut som en treningsflaske. Noen vil synes tegningen ligner på Juni Anker-Hansen, andre tror kanskje at den handler om krigen i Syria. Vi tolker ting helt forskjellig, så du bør være jævlig god til å tegne hvis alle skal forstå at du har tegnet en isbjørn.

På samme måte, er internett stappfullt av folk som forsøker å kommunisere isbjørn, men som ender opp med å bli tolket som mikroaggressive treningsflasker. Hvorfor det? Fordi veldig få av oss har trent på å kommunisere med massene.

Men det har jeg. Jeg jobber med reklame, og jeg presenterer derfor denne klikkverdige subheadingen:

5 tips for å lykkes på internett.

1. Start med å finne ut av hva du ønsker å oppnå med kommunikasjonen din.
2. Identifiser målgruppen din.
3. Finn ut av hva som inspirerer eller frustrerer dem
4. Analyser kanalen du vil bruke – kan kommunikasjonen din bli sett av flere enn målgruppen? Kan det deles?
5. Kom opp med noe som føles kreativt og relevant for målgruppen, uten at du provoserer andre som kommer til å se det.

La oss bruke Tinder som eksempel. Kine er en fin dame, som ønsker å finne seg en fin dude. Hun ønsker å fremstå som en attraktiv partner. Kine ser etter en intellektuell, morsom og sosialt begavet mann som kan sjarmere både venner og foreldre.

Fremfor å reflektere over hva den typen menn kan være interessert i, hopper Kine over steg nummer tre, og poster de bildene av seg selv hun er mest fornøyd med. Selfie fra treningssenteret, turbilder med tights, og et bilde der hun poserer med en tiger.

Kine matcher med alle vaskebrettene på Tinder, og blir rapportert for upassende innhold etter å ha provosert på seg samtlige dyrevernsaktivister. Date med den intellektuelle drømmemannen - not accomplished.

Moralen i denne historien er at det er en forskjell på hva du ønsker å si, og det du faktisk sier. Mennesker tolker det som blir sagt eller skrevet, og hvis du har gjort jobben din godt nok så tolkes innholdet i den retningen du har planlagt. For meg, er det intensjonen som betyr noe. Hvis det er tydelig at du bare vil ha min oppmerksomhet kan du godt rope “Hei pølsefinger!” (jeg har ganske tykke fingre), men hvis du gjør det for å trolle sier jeg som de gjør på Cuba: “Mantén tu latón con tapa.” - Hold lokk på dritten din.

Ordliste

Mikroaggresjon - Et ordvalg som ikke nødvendigvis bygger på dårlige intensjoner, men som kan tolkes krenkende av en spesifikk mottaker.

Safe space -et tilfluktsrom der studenter kan snakke trygt med hverandre, uten frykt for mikroaggresjoner.

Trigger Warning - Advarsler som forlag, forelesere og universiteter forventes å levere for å skjerme hver student for materiale som kan påføre ubehag.

Mitt år som Airbnb-utleier.

Mitt år som Airbnb-utleier.

Realistisk elvescene.

Realistisk elvescene.