Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Scener fra verdens verste turné.

Scener fra verdens verste turné.

13054847_10156843291365603_2044100834_o-768x530.jpg

I mars 2015, for omtrent et år siden fikk bandet jeg spiller i, Beard Valley, en forespørsel på privat melding om å sjekke eposten vår. Eposten var et gebrokkent forsøk på å kommunisere fram en avtale om en turné i Øst-Europa. Den var stappfull av skrivefeil, lovte store ting den aldri kunne holde, og, ikke minst, hadde en prislapp helt nederst. Men, ingenting av dette betydde egentlig noe for oss. Vi hadde sett stjerner. Vi skulle på turné.

La meg forklare nøyaktig hvorfor Beard Valley bestemte seg for å gjennomføre denne dumme reisen allerede to dager etterpå: Vi startet opp i 2011. Jeg var da 21 år, og hadde nettopp gitt ut debutalbumet mitt med mitt forrige band, Lobotomi. Lobotomi var et prog-metalband som nøt en slags mild lokal status som en av metal-kongene i Bærum og Asker en kort stund. Ikke at vi var kjente eller noe, men det var folk som ville komme for å se på oss spille hver gang vi spilte, og vi ble spådd en lysende fremtid.

Platen kom ut, fikk middelmådig kritikk, og ble til mindre enn en fjert i bassenget. Jeg var skuffet. Jeg hadde forventet å endelig slå igjennom, å bli en av de bandene som ble spilt på P3 og dyttet fram i fronten som en forspist premiegris til musikkverden. Jeg øvde på å rope HELLO CLEVELAND foran speilet, og å ta imot priser med akkurat nok verdighet, men med nok glimt i øyet så alle skulle vite at jeg var en artig skrue.

Men, så ble det stille, og Lobotomi forsvant. Jeg startet opp Beard Valley sammen med min venn Olav på bass, og etter 6 år med å bli heiet på, var det plutselig ingen der. Vi måtte starte helt på nytt, som 21-åringer, i ungdomsklubber og sportspuber og foran McDonalds i Bekkestua sentrum (ja, det skjedde). Derfor, tidlig onsdag 16 september 2015, stod jeg, sammen med tidligere nevnte Olav, David (trommer), Erlend (gitar), og Olav Skjeggedal (venn, roadie, og bandets navn-opphav.), foran en Ford Transit, klare til å reise ned til Slovakia på to dager.

Selve turnéen skulle ha 10 stopp: Noen konserter i Polen, noen i Slovakia, noen i Tsjekkia. Det fikk vi kontrakt på. Vi hadde betalt en sum på 17.000 kroner for å få ordnet dette, og for de pengene skulle vi få: de tidligere nevnte 10 konsertene, omtrent 7.000 kr som kompensasjon, et sted å sove hvert sted, mat før hver konsert, og god promotering. De som ordnet alt for oss het Black Cloud Picture, og av en eller annen merkelig grunn så jeg ikke ironien i det navnet før akkurat nå når jeg skriver dette. Dear God…Vi kom litt over kl 19.00 på kvelden til City Club Trnava, som var stengt.

Første stopp var en bitte liten by utenfor Bratislava i Slovakia som heter Trnava. Hvis du søker på Trnava på Wikipedia i dag (eller når som helst egentlig, ved mindre det skjer noe radikalt med byen i mellomtiden) vil du finne ut at det bor 65,578 mennesker der. Hvis du reiser til Trnava vil du finne ut at det bor ca tolv stykker der. Vi kom litt over kl 19.00 på kvelden til City Club Trnava, som var stengt.

Vi prøvde å ringe kontaktpersonen vi var blitt tildelt (ingen nummer til selve Black Cloud. Kanskje de ikke hører telefonen over sin egen onde latter?), men han snakket ikke særlig godt engelsk. Da han endelig kom for å åpne sin egen bar var klokken rundt 21.00. Han hadde med seg hunden sin. Vi klappet hunden. Det var en snill hund. Bartenderen, som jeg kaller for B, var en god og rundt dude med slappe øyne. City Club Trnava, var helt mørk fra utsiden, morkne grener hang over det slitne gamle skiltet.

Det så ut som et vertshus fra Ringenes Herre fra utsiden, men inne var en ikke så rent lite imponerende scene. Gitarer og basser hang på veggene, forsterkerne så lovende ut, og da vi begynte lydsjekken skjønte vi at det kom til å bli en bra konsert. Så, vi satte oss ned for å vente på folket. Folket kom aldri. Det var ingen i gatene, ingen lyder, ingen biler, ingen skriking fra fulle studenter. Det siste kunne visst forklares med at semesteret ikke hadde startet enda. Det ville starte en uke etter vi var der.

Så, da vi skjønte at ingen kom til å komme, da panikken og skammen hadde lagt seg og vi hadde begynt å bli fulle (på egen regning selvsagt…) bare bestemte vi oss for å spille for bartenderen. Hunden ville ikke høre på. Forståelig nok. Den bare lå og gnagde fornøyd på noe blekt kjøtt i rommet ved siden av. B tok jobben like alvorlig som han ville gjort hvis baren hans var stappfull, og vi hadde det gøy. Vi byttet instrumenter og lo oss gjennom absurditeten mens Skjeggedal satt gretten bak kassen vår med Beard Valley-t-skjorter, som vi ikke solgte noen av denne kvelden, mind you.

Da vi etter konserten spurte hvor vi skulle sove og B bare pekte på barkrakkene bestemte Skjeggedal og jeg oss for å stikke på Holiday Inn noen kvartaler unna, mens de andre tre nøyde seg med barkrakkene. Vi regnet med at det ville være det laveste punktet på turnéen. Men der tok vi feil. Skammelig feil (ond latter fra Black Cloud Picture lyder i bakgrunnen)…

Dagen etter reiste vi over grensen til Tsjekkia, og en by som heter Havířov. Her ble situasjonen plutselig en helt annen. Jeg mener fortsatt at Havířov er byen som ikke hadde fått memoen om å ikke dukke opp når Beard Valley rullet inn på triste hjul i byen deres.

For vi ble tatt imot som konger, vi drakk og spiste gratis hele kvelden, vi fikk et sted å sove, og vi fikk spille for en stappfull bule full av røyk og glade mennesker. Det var et absolutt sirkus. Vi spilte etter et band som het Last Erection, og Erlend ble tafset på rumpa under en av sine gitarsoloer.

Etterpå begynte en av publikummerne å gråte fordi vi ikke hadde flere låter å spille. Det er selvfølgelig etter denne konserten, etter vår eneste faktiske suksess, i et øyeblikk jeg burde ha kunnet nyte, at jeg får et nervøst sammenbrudd og gråter i bilen alene. Det var der alt sammen kom til meg: Hva vi hadde begitt oss ut på, hvor dumme vi hadde vært, og var i ferd med å lage. En del av meg var redd for å feile, måtte komme tilbake tomhendt og skuffe alle som var glade på våre vegne. En annen, mer nevrotisk, del av meg var redd for å ikke komme tilbake i det hele tatt.

Mens dette skjedde drakk Olav seg så full på gratis Tsjekkisk øl at han stilte seg bak bardisken og kjeftet på kundene mens han skjenket øl. Det er på mange måter et mirakel at ingen ble skadet.

Tre dager gikk og vi reiste til Slovakia igjen, til en liten by som heter Moldava Nad Bodvou. Her spilte vi på puben Heaven & Hell, der det jobbet en mann som kalte seg Blackie selv om han ikke var en hest, men et menneske. Vi spilte på gulv-nivå, foran en gjeng med folk som ikke så helt klare ut for en konsert, men en reprise av en fotballkamp. Vi fikk ikke mat eller overnatting her heller. Etter konserten signerte vi en families t-skjorter. Sønnen, fjorten, var også musikkinteressert og ville spille i band akkurat som oss. Det var egentlig greit at han ikke snakket så godt engelsk ellers hadde vi sikkert knust drømmene hans ved å fortelle om sannheten ved å spille i band. Hm.

Den neste konserten var helt lik som de andre. God lyd, ingen folk. Vi fikk mat, men ikke husly annet enn yogamatter i en gymsal. Jeg våknet midt på natten helt tett i nesa av et snorkekor, og lå i timevis og kjente på den tomme følelsen som kommer av å befinne seg tusenvis av kilometer hjemmefra kaste ekkoer tilbake på meg.

Vi fikk omsider dra til en storby, Praha, hvor vi umiddelbart kjørte oss fast i en gågate og skrapte opp Transiten. Vi brukte to timer på å finne parkeringsplass og stedet vi skulle bo, som var en skrekkelig fuckings leilighet midt i sentrum som jeg er nittini prosent sikker på blir brukt til ulovlige avhør når ingen bor der. Vi kom oss til spillestedet, og møtte bandene vi skulle spille med. Tysk-italienske Have It All og On A Ship var like oppgitte som oss. De var på samme tur som oss.

Have It Alls tyske frontfigur, kinaputten Jan, var rasende på promotørene, han bannet og spyttet ut i salen under konserten (Slapp av. Det var nok en gang ikke noe publikum å treffe). Vi likte Jan. Han var rasende på våre vegne også, og det føltes godt. Vi drakk oss fulle med han og de andre bandene, mens vi klagde høylytt over hvem som hadde hatt det verst på tur. Vi bondet over våre miserable skjebner, og det føltes bra. Alle bandene hadde et par konserter igjen, og så ikke frem til det.

Dagen etter tikket nok en høflig avlysning inn fra Black Cloud Picture. Vi hadde gitt opp å være høflige tilbake på dette tidspunktet, og bestemte oss bare for å drikke og feire bursdagen til Skjeggedal hele kvelden før vi skulle ha turnéens siste konsert i Slovakia dagen etter det igjen. Denne kvelden ble et eget kapittel i seg selv, og førte til rimelig dårlig stemning i bandet. En av oss ble ranet og en annen svindlet ut av de siste kronene sine. Dagen etterpå bestemte vi oss for å gi Black Cloud fingeren og avlyse siste konserten. Vi hadde fått nok. Vi kjørte Transiten alle timene hjem, uten å stoppe annet enn for mat og drikk. Da vi endelig kjørte over norskegrensen var klokken 5 om natten og med Scooter på full guffe. Det måtte jo være Scooter, liksom.

Bandet ble ikke oppløst av denne turen, men det var nære på noen ganger mot slutten for min egen del. Den store klisjéen er jo at vi ble enda bedre venner enn vi var fra før etterpå, men det tok litt tid før vi gadd å henge sammen alle fem igjen. I ettertid skylder fortsatt Lukas fra Black Cloud Picture oss godt over femtenhundre kroner, men han har bare sluttet å svare på epost og sms, og hvis vi hadde dukket opp på døren hans hadde han sikkert bare tatt på seg en løsbart og latt som han ikke visste hva vi pratet om, mens blikket hans flakket vilt fra side til side.

Alt i alt: Ikke dra på turné med halv-seriøse aktører i ryggen. Eller, du kan, hvis du virkelig vil, og backpacker-livet er for middelklasse for deg. Hvem vet, det kan hende at du har en mye bedre opplevelse enn oss.

Sannsynligvis ikke.

Sorte hull og dinosaurer -­ et lynkurs i å gi litt mer faen.

Sorte hull og dinosaurer -­ et lynkurs i å gi litt mer faen.

Henriks guide til middag og techno: Spaghetti Bolognese.

Henriks guide til middag og techno: Spaghetti Bolognese.