Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Tour de Myggstikk og eksistensiell krise.

Tour de Myggstikk og eksistensiell krise.

På vei tilbake til Norge fra India våren 2015 bestemte jeg meg for å bytte fly med sykkel i Helsinki. Til sjelelig inntekt for meg selv, og økonomisk inntekt for ofrene etter det store jordskjelvet i Nepal kun en måned i forveien bestemte jeg meg for å sykle til mitt hjemland. Dette måtte selvsagt dokumenteres, så jeg opprettet en facebook-side slik at folk kunne følge turen min. I ettertid så jeg at statusoppdateringene ikke stemte overens med virkeligheten. Så her kommer den sanne historien om hvordan det er å sykle Helsinki-Nordkapp-Lindesnes.

Utdrag Facebook: Dagen startet bra med breie sykkelveier ut av Helsinki, solfylte elver og hjelpsomme finner som fortjener langt bedre enn sitt innesluttede rykte og jeg endte opp med å sykle ut av Helsinki med en kar og en hund som var på vei til mor for å feire morsdag.

Dag 1 startet riktignok veldig bra, men det hele var kortvarig. Flunk ny sykkel og tralle tålte 40 kilometer før det kom en ulyd og det hele var ubrukelig. En ting som hadde noe med kjettingen å gjøre satt seg fast i en annen ting. Før jeg ankom Helsinki hadde jeg vært et halvt år i India, hvor jeg blant annet tilbrakte en måned i hengekøya på noen uberørte tropiske øyer. Der møtte jeg en finske jente, som nå befant seg tre kvarter fra ulykkesstedet. Som det står i utdraget fra facebook, det var morsdag, tre generasjoner måtte avlyse feiring for å plukke opp meg.

Utdrag Facebook: Natt 3 og 4: Lå fint til ovenfor noen sommerhus og en innsjø.

Jeg lå fint til et par dager, men grunnen var at jeg allerede kjente at en senebetennelse var i emningen. Teltlivet er forøvrig ikke så idyllisk som man innbiller seg, Finland er campingplassenes land, men ingen av dem er åpne i mai. Folk som tenker seg på sykkeltur bør huske skrekkfilmenes fjellvettregel nummer 11: Aldri ta deg til rett på vinter/sommerstengt hotel/campingplass.

Så hvorfor sykler man gjennom Finland og Norge? Vel, å sykle gjennom Norge ble for kort. Poenget var å gjøre noe jeg ikke visste om jeg klarte. Finland lå beleilig til.

Jeg anslo at jeg uansett klarte å sykle gjennom halve Finland, og klarte jeg å sykle gjennom halve Finland måtte jeg jo også klare den siste halvdelen. Og klarte jeg å sykle gjennom Finland måtte jeg jo klare Norge. Det viste seg å stemme, bommet dog noe på tidsplanen, det opprinnelige målet var en og en halv måned, det tok tre. Altså er det en fordel om man er arbeidsledig og/eller har lite gående i livet sånn ellers.

Utdrag Facebook: Siste etappe til Nordkapp ble syklet med en far og datter som hadde tatt turen fra Malaga(!)

Jeg kjemper meg gjennom de finske skoger, to måneder og to millioner myggstikk tar det. Jeg får veibeskrivelser av titalls finner og skuldertrekk fra et hundretalls finner som nekter å snakke engelsk. Jeg sover i Gapahuk, telt, motel, truckers-stop, hostel, i myrer, på steiner, i leiligheten til søsteren til min gamle sjef, 17 mai “sover” jeg på en steinrøys stablet sammen som støyskjermer for lyden fra motorveien og togsporene jeg ligger ved siden. Det er en usedvanlig dårlig sommer selv for Finland og jeg starter hver dag med å ta på meg våte sykkelklær.

Jeg vurderer ofte å gi opp. Men jeg samler inn penger til Redd Barna og kan ikke stoppe, jeg ønsker å kjenne på det å ha det vondt, og viktigst; lokalavisa har hatt meg på forsiden, om jeg skal hjem må det være på sykkel.

Når jeg endelig, etter to måneder, når Nordkapp går kamerat tom for strøm.

Utdrag Facebook: Sykler noen dager med "Jenter på hjul"

Jentene er trivelige, men har gjort forarbeidet bedre enn meg. Mens de tilbringer nettene på sponset hotel i Alta, må jeg ligge i telt bak et lager i sentrum. Klokken tre på natten våkner jeg av at noen rister i teltet mitt, jeg prøver å gjøre meg usynlig, men når de prøver å komme seg inn i teltet er det bare å bjeffe “HALLO!” Og jeg får et spakt “hello” tilbake før noen legger på sprang. Adrenalin-nivået blir høyt og jeg må gå noen runder i hovedgata for å roe meg. Det hjelper dessverre lite, fordi Altas hovedgata er som en krigssone å regne en lørdagskveld.

Dagen etter er jeg sliten, og må lette på vekta jeg drasser med meg. Derfor gir jeg for første gang på mange år penger til en tigger, alle euromyntene jeg har igjen fra Finland. Ettersom det er pinlig å donere penger til noen for å spare vekt går jeg før han rekker å si noe.

Senere på dagen passerer jeg og en av jentene den samme tiggeren som ikke kan få takket meg nok. Jenta er overrasket og trur hun sykler med den barmhjertige samaritan, jeg er også ganske overrasket, den stemmen glemmer jeg aldri, det var han som ville inn i teltet mitt på natten.

Jeg sykler gjennom Finnmark, Senja, Lofoten, Helgelandskysten. Det er lys døgnet rundt og jeg sykler døgnet rundt. Og jeg er ikke den eneste, noen har syklet fra Malta, noen fra Berlin, andre skal bli tidenes yngste til å sykle Norge på langs, og en skulle sykle fra Nordkapp til Sørkapp. Jeg innser at Finland-Norge ikke var nok, det blir aldri langt nok, det er alltid en som har syklet lengre, raskere eller som har brukt sparkesykkel.

Utdrag Facebook: Kom frem til Lindesnes! Føles godt å ha syklet Helsinki-Nordkapp-Lindesnes, men ganske sliten nå.

I 3 måneder har alt jeg har foretatt meg vært rettet mot å nå Lindesnes. Det umulige ble mulig, men det føltes ikke godt. Å se fyrtårnet i horisonten på Lindesnes er en stor nedtur, 5000 kilometer, 300 timer, 3 måneder, hva nå?

Det tar meg to uker på sofaen før jeg orker å pakke ut av sykkeltralla, i ettertid har jeg brukt sykkelen to ganger. Jeg tror mitt beste råd til fremtidige syklister er å ikke gjøre research, ikke finn ut hvor tungt, langt, vondt og dyrt det blir. Vær dum nok til å bare gjøre det. Og hadde jeg gjort det igjen? Selvsagt.

Har Trump-bølgen nådd vår egen sørkyst?

Har Trump-bølgen nådd vår egen sørkyst?

En fortelling om naturlig seleksjon.

En fortelling om naturlig seleksjon.