Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Eksilsvenske søker sin flokk: En utvandrers tanker om nasjonalitet.

Eksilsvenske søker sin flokk: En utvandrers tanker om nasjonalitet.

“17. mai føles som innspillingen av en tysk pornofilm” var tittelen på en kommentar jeg skrev i Natt&Dag for et par år siden. I den beskrev jeg ulikhetene mellom nordmenn og svenskers forhold til nasjonalitet, og hvordan min forakt for nasjonalstaten var en del av min svenske identitet. Reaksjonene var sterke, og preget av kommentarer som “Annika, go home”.

Når jeg etter seks år i mitt nasjonalistiske naboland, bestemte meg for å følge rådet og flytte tilbake til Sverige tenkte jeg mye på hvordan det skulle gå for meg nå som jeg måtte integreres tilbake til mitt gamle hjemland. Hadde det blitt slik at Norge føles mer som hjemme enn Sverige?

Jeg bestemte meg for å flytte alt jeg eide på toget, og som så mange ganger tidligere i livet takket jeg Gud og Ingvar Kamprad for IKEA-kasser. Jeg innså dog at jeg måtte ta taxi ned til stasjonen, ettersom det billigste toget gikk så tidlig om morgenen.

Sjåføren var en trivelig ung fyr fra Somalia, som ville at jeg skulle lære ham å si “ja, just det”, og det gjorde jeg mer enn gjerne. Jeg forklarte at det besto av de tre ordene “ja”, “just” og “det”, og ikke bare et “jajustdet”, som han uttalte det, og at det betydde det samme som “akkurat” på norsk. “Precis” svarte han, og lo høyt.

Han forklarte meg at han ofte var i Sverige, og at det bodde mange somaliere der. “Ja, jeg vet, det er veldig bra!” svarte jeg entusiastisk, ettersom jeg virkelig syns det er bra at det bor mange somaliere der fordi jeg syns det er bra at det bor mange mennesker fra hele verden i Sverige.

Mamma og pappa hadde lovet å komme og hente meg i Göteborg, siden jeg hadde så mye med meg. “Vi har med klokken 11-fika til deg” var det første mamma sa da jeg satte meg i baksetet, samtidig som hun ga meg en kjølebag og en termos.

På veien hjem stoppet vi innom IKEA for å spise kjøttboller med kokte poteter, brun saus og tyttebærsyltetøy. Det var bare noen timer siden jeg hadde fikat, men et varmt måltid midt på dagen er viktig, og lunsjen der koster kun 59,-. Dessuten kommer IKEA fra Småland, og det gjør vi også.

Siste stopp før vi kom hjem var dagligvarebutikken. Vi bor på landet, og man vet aldri når neste ærend i byen er, så når jeg nærmet meg kassen så jeg ned i vogna for å se om jeg hadde glemt noe. Der lå det falukorv, sennepssild, kjøttboller, pytt-i-panne, kroppkaker, prästost, kjekssjokolade, flattbrød og lønnebergskinke. Det virka som jeg hadde fått med meg det viktigste.

Da jeg senere på kvelden syklet hjem til mine foreldre for å spise middag innså jeg at det ikke skulle bli noe problem for meg å integreres tilbake til mitt hjemland. Omgitt av mine barndoms skoger, med sykkelavstand til dem jeg elsker, kjente jeg meg helt trygg.

Kanskje var det kjærlighet til mitt hjemland jeg følte der på sykkelen, men jeg har alltid forbundet nasjonalisme til stolthet. En stolthet som kan virke ekskluderende på dem som ikke kjenner at de passer inn eller tenker annerledes. Min følelse av trygghet har ingenting med stolthet å gjøre. Den har ingenting med fika, kjøttboller, IKEA eller at Sverige tar imot flere somaliske flyktninger enn Norge å gjøre. Det handler bare om gjenkjenning og følelsen av å være hjemme.

Under middagen forklarte jeg den følelsen for mamma og pappa, og de forsto akkurat hva jeg mente. “Ja, just det” sa mamma. “Precis” istemte pappa.

En konsertpraters forsvarstale.

En konsertpraters forsvarstale.

Amerika United: Politikk som lagsport.

Amerika United: Politikk som lagsport.