Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

En konsertpraters forsvarstale.

En konsertpraters forsvarstale.

                     Foto: Jonas Bråten /  jonasbrathen.com

                     Foto: Jonas Bråten /  jonasbrathen.com

Jeg er en av de personene som prater altfor mye når jeg er på konsert. Og det bør være den mest naturlige tingen i verden, for det å prate er tross alt en ofte ønsket virkning å drikke øl ute blant folk. Tenk på det: 1200–1300 mennesker samles ute fordi de har en felles interesse, alle har tilgang til alkohol, og da forventer enkelte at alle skal holde kjeft?

For lytteren, snobben som går på konsert for virkelig å lytte til musikken, er dette vanskelig å forstå. Disse menneske vil egentlig kun oppleve livemusikk helt alene i lokalet, slik at de ikke blir forstyrret av andre mennesker. Folks oppførsel er ikke noe man kan forutse eller diktere, så for å være helt sikker på at konsertopplevelsen blir som ønsker må man unngå å ha andre mennesker rundt seg. Dessverre er det de færreste som har råd til å betale de drøyt 25 millionene det koster å få Rihanna eller Bruce Springsteen til å dukke opp i stua. Enten må lytterne få statlig støtte, eller så kan man tenke seg en løsning der folk som ikke tåler omgang med vanlige mennesker ikke skal oppsøke vanlige mennesker.

Lytteren uttrykker også mer enn gjerne sin misnøye overfor både dem som er for utagerende, dem som er for fulle, og dem som prater for mye. Lytteren er ofte opptatt av den kunstneriske kvaliteten i det som blir fremført fra scenen. Det er mulig musikken er viktig, og at lyttingen er en rituell handling for blodfans, men total stillhet er for mye å be om. Så lenge det finnes stemning, god eller dårlig, finnes det lyd.

Det er en åpenbar forskjell mellom scenekunst og en konsert, men hvor går grensen for lytteren? Likhetene finnes også, for det som skjer fra scenen er formidling, og det oppfordrer til interaksjon med publikum. Det skal med andre ord skapes en reaksjon eller et tilsvar i publikum. Se for eksempel på undervisningsformene som brukes på nesten alle nivåer – alle er enige om at den klassiske forelesningen er utdatert, at interaksjon er den beste måten både å lære og å kommunisere på. Som publikum skal vi reagere og kommunisere med dem på scenen, og en naturlig bivirkning ved dette er at vi også kommuniserer med hverandre.

De som utagerer blir bare revet med, så de må nesten være unnskyldt. De som er for fulle kan jo alltids legges i «fylla har skylda»-bunken og få en sjanse til. Vi som skravler for mye, vi kan aldri unnskyldes. Det er rart, for det å skravle er en reaksjon på at de på scenen ikke klarer å fange oppmerksomheten til publikum. Hvis det å prate med vennene sine er mer interessant enn å følge med på det som skjer, bør det sees på som et uttrykk for misnøye med underholdningsverdien. Man er tross alt ute blant folk for å være sosial, og hvis det er et problem får du bare kjøpe alle billettene neste gang. Blir det for dyrt så finnes det masse bra konsertopptak på youtube. Helt gratis.

Kommenter meg i søvn.

Kommenter meg i søvn.

Eksilsvenske søker sin flokk: En utvandrers tanker om nasjonalitet.

Eksilsvenske søker sin flokk: En utvandrers tanker om nasjonalitet.