Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Kommenter meg i søvn.

Kommenter meg i søvn.

Write here...

Da jeg våknet i morges gikk jeg inn i en slags sjokk/lættis-tilstand som varer og varer. Nå prøver jeg å komme ut av den og forstå hvordan jeg skal reagere.

Jeg har ikke noe atferdsmønster som passer. Jeg står i guttespagaten mellom å ha slowcooka i den småelitistiske ung urbangryta litt for lenge, samtidig som jeg liker å tenke på meg selv som en som digger folket. Hva som har skjedd er vanskelig å forstå, og det jeg ikke forstår klarer jeg ikke å forholde meg alvorlig til.

Det virker som om det er mange som sliter med det samme som meg. Heldigvis har vi kommentatorer som kan ta seg av alvoret, og evner å forklare til oss hva det er som skjer. De holder oss i hånden, retter litt på luggen vår og sier “Se der, han der er USAs neste president. Nå skal jeg, i kraft av å være interessert i to gamle amerikanske artister og ha jobbet i media lenge, forklare hvordan dette kunne skje.”

Den samme Akersgatagjengen har forklart oss usannsynligheten for at dette skulle skje i over et år. Helt siden Trump annonserte sitt kandidatur (kanskje topp fem setning jeg er lei av) har vi hørt hvor usannsynlig det er at han skulle vinne. De samme kommentatorene har til og med brukt sine egne feil i et ledd for å forklare hva som skjer. Dagsnytt 18 har det siste halvåret har vært en lang kollektiv monolog der “folk i USA er lei av elitene” kun har blitt avbrutt av “Men Trump har jo overrasket oss gang på gang”.

Typisk hvit mann som er lei av elitene

Typisk hvit mann som er lei av elitene

Hvis man ser at en person overrasker gang på gang tenker jeg at det er to ting man kan gjøre dersom man jobber med å spå fremtiden:
a) Ta høyde for det, og se på andre forklaringsmodeller.
b) Finne seg en jobb man er kvalifisert til.
Istedenfor har man falt ned på sitt eget alternativ: Gi faen og dundre på, kommentering er jo ikke en eksakt vitenskap, uansett.

Kommentatorene er et tverrsnitt av den norske befolkningen, hvis vi tar bort alle under 40 år med nettolønn under 40 000,-/mnd. Skyldes meningsreproduksjonen bare en kollektiv kognitiv dissonans hos denne gruppen, eller er det egentlig et uttrykk for latskap og motvilje? Å utforske nye måter å se og forklare verden på krever innsats, å kunne se fra andre vinkler krever å ta den lange veien ut av sitt ekkokammer. Å forutse det som er ubehagelig er ubehagelig i seg selv.

Kommentatorene er også bare mennesker, som meg og deg. Selv forsøker jeg ofte å forklare verden på en så heldig måte for meg selv. Hver dag forteller jeg meg selv at alt kommer til å gå så bra som mulig, at greier alltid ordner seg. De gangene jeg må se sannheten i øynene og forstå at uansett hvor lenge jeg venter forsvinner ikke Telias ønske om å få noe igjen for at jeg bruker telefonnettet deres river det i magen.

Når jeg i tiden som kommer skal forsøke å forstå hva som skjer med meg, menneskeheten og verden er det disse folka som får plass i norske medier. Gjengen som har usannsynliggjort, latterliggjort og gjentatt seg selv og hverandre. De skal forklare oss hvordan det “umulige ble mulig”. Kanskje det kan ha noe med at folk i USA er lei av elitene? At kvinnesynet der borte fortsatt henger litt etter oss? Og selvsagt, det er jo ingen som kan huske to så upopulære kandidater. Vi kommer til å lese disse intetsigende kommentarene, mens vi savner tiden da vi kunne sovne rolig til kommentatorstemmen som beroligende sier “slapp av, alt kommer til å ordne seg, man må ha latinostemmene for å vinne valget”.

Tryggest er det nok å gå tilbake til den lunkne, ironiske distansen.

 

Liste: Topp tre drømmeverdener og utopier.

Liste: Topp tre drømmeverdener og utopier.

En konsertpraters forsvarstale.

En konsertpraters forsvarstale.