Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Blod til folket - dette er grunnen til at vi trenger verdens mest barbariske idrett.

Blod til folket - dette er grunnen til at vi trenger verdens mest barbariske idrett.

Fanget i armkroken til en mann som ville drepe meg forsto jeg hvor mye jeg digger MMA, og hvor lite alt annet betyr.

I en kjeller midt i Oslos travleste handlegate fant jeg ut hvem jeg er, hva jeg er lagd av, og hvor mye jeg tåler. Her er er penger, politikk og barnehageplass uvesentlig, falske begreper uten mening. I denne bortgjemte oasen midt i byen finnes det fortsatt en kompromissløs virkelighet hvor konsekvens fortsatt eksisterer. Fanget i armlåsen til mannen som ville drepe meg, i intens smerte, sur svette og følelsen av total hjelpesløshet slo det meg – hvor mye jeg digget dette.

11. juli 2015, Las Vegas, Nevada. Conor McGregor mot Chad Mendez er headlineren til kvelden som markerte kampsportens inntog i mainstreamen. Dette var første gang sporten for alvor ble markedsført utenfor egen sfære, med den rappkjefta iren i spissen. Siden har det blitt vanskelig for mannen i gata å ignorere spetakkelet

Kvelden var langt ifra den største for UFC (Ultimate Fighting Championship, MMAs svar på Champions League) som helhet, men atmosfæren sementerte tilhengernes tro på at dette virkelig var det nærmeste man kom grensen mellom sport på en side, og krig på den andre. Finnes det noe sofistikert og vakkert her, eller er vi kun vitne til en brutal mix av slag, spark og blod?

UFC hadde sin spede begynnelse på nittitallet, hvor opplegget ble betraktet på lik linje med et reisende sirkus (og utøverne strengt talt var nærmere sirkusattraksjoner). Det var langt fra stuerent, og selv ikke i Vegas, hjem til blant annet Beacher's Madhouse Midget Wrestling Brawl, ble MMA regnet som noe man kunne stå inne for.

Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før sporten fikk et solid fotfeste i USA og Brasil, som fortsatt regnes som Mekka og Medina for moderne kampsport.

Resten er historie, og idag er sannsynligheten relativt stor for at til og med den gjengse nordmann vet hvem Ronda Rousey eller Conor McGregor er, om ikke begge.

Det finnes omtrent ikke grenser for å hva vi mennesker har klart å finne på i konkurransens navn. Kamp til døden har mer eller mindre vært en gjenganger i alle kulturer vi vet om, enten det har vært snakk om overgangsrite, manndomsprøve, eller underholdning for de med alt for mye makt.

Samtidig som vi har klatret oppover sivilisasjonsstigen har behovet for å krige og drepe blitt erstattet med mer eller mindre siviliserte former for konkurranse. Alt i et forsøk på å finne svaret på verdens viktigste spørsmål: Hvem er sterkest, hvem er raskest, hvem er best.

I lys av dette blir all annen individuell idrett annenrangs målt opp mot MMA. Her hjelper det ikke å løpe hundremeter’n på 9.58 sekunder, kaste et spyd lengre enn de andre eller gå fort på ski. Når det kommer til kampsport er det ingen utøvere som leker. Tilskuere kan bare forestille seg følelsen av å bli låst inn i et bur med en person som kun har ett mål; å gå tvers gjennom deg.

For tjue år siden var diskusjoner om effektiviteten av forskjellige kampsporter forbeholdt skolegården og brune pubber. I dag kan vi bevitne en idrett og disiplin i konstant vekst hvis formål er å finne svaret på nettopp dette. Østens mange myter er for lengst avlivet, og vi står igjen med en rendyrket sport, hvor unnskyldninger er verdt akkurat det de skal være: ingen verdens ting.

Her kommer ingenting gratis, og det gjenspeiles i prestasjonene – noe mer ektefølt skal man lete lenge etter innenfor idrett. Vi er blitt vitne til noe som lever i grenseland mellom idrett og krig, det naturlige og det morbide, i en kamp som hadde vært til døden om ikke dommeren sto klar til å rive den seirende part av taperen. Vi får oppleve knusende nederlag og enorm seier, med gleden som følger med, på et nivå jeg har til gode å oppleve i noen annen arena.

Om det virkelige trekkplasteret er den nesten dyriske galskapen, de tilnærmet umenneskelige fysiske ferdighetene, det taktiske spillet selv det trente øyet kan gå glipp av, eller fascinasjonen i å utforske den faktiske smerteterskelen og bristepunktet til mennesker spiller egentlig ingen rolle. Kanskje er det alt på en gang. Alt jeg vet er at det er ulikt alt annet vi kan oppleve. Derfor trenger vi MMA.

Kan vi please bli ferdige med jomfruhinnegreia snart så jeg slipper å jobbe gratis som hobbysexolog?

Kan vi please bli ferdige med jomfruhinnegreia snart så jeg slipper å jobbe gratis som hobbysexolog?

Jeg ble hjernevasket på amerikansk bibelskole. Det anbefaler jeg til alle.

Jeg ble hjernevasket på amerikansk bibelskole. Det anbefaler jeg til alle.