Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Hjerneeksperimentet som gjorde meg dum.

Hjerneeksperimentet som gjorde meg dum.

Hjernen er sårbar og lett påvirkelig. Se for deg at den er en leirklump du kan forme helt selv. Hva ville du endret hvis du kunne spesialdesignet hjernen din? Ville du strammet opp språksenteret - utvidet vokabularet og blitt raskere i replikken? Ville du ommøblert på de visuelle delene for å oppleve farger på en helt ny måte? Eller ville du kanskje kortsluttet noen koblinger for å få det litt roligere oppi hodet?

Sistnevnte ble en ufrivillig realitet for meg, da jeg for en drøy måned siden slo hodet og fikk en kraftig hjernerystelse. Jeg var lite forberedt på at å skalle hodet i veggen på jobben, en følge av kontorets lave tak og krikete kroker, og min klønete motorikk, skulle ende i isolasjon fra omverden og lavere IQ. Mildt sagt ikke like stilig som forsterkede visuelle sanser.

De første par ukene var slitsomme. Jeg var ømfintlig for lys og fikk lett hodepine. Jeg ble svimmel når jeg reiste meg og kjente meg bakfull hver morgen. Skjermforbudet jeg hadde fått fra legen var en selvfølge.

Men da legen min etter to uker gav meg tillatelse til å se film (dog ikke i timesvis av gangen), så lenge jeg ikke så på noe som krevde masse hjernekapasitet, ble jeg fascinert.

Det betydde at det ikke var formen, og om jeg mottok informasjonen auditativt eller visuelt, men innholdet i informasjonen som var avgjørende for at hjernen min fikk hvile.

Jeg hadde med andre ord fått The Kardashians på resept. Plutselig måtte jeg reflektere (men ikke for mye, herregud) over hvilke stimuli som ikke gjør noe med meg. Hvilke som ikke engasjerer meg, inspirerer meg eller i det hele tatt setter i gang en hel masse tanker i hjernen min; Et slags anti-mindblowing prosjekt.

Det første døgnet fulgte jeg bare femti prosent av instruksen fra legen. Jeg så på den fordummende serien «The Carrie Diaries», og følte meg flink. Herlighet, så deilig det var å binge en serie igjen. Problemet var at jeg var så skjermkåt etter to uker med brutal digital detox, at jeg endte opp med å følge den unge utgaven av Carrie Bradshaw fra hennes første år på high school og helt til hun flyttet til Manhattan etter avgangseksamen. Det tok to sesonger, antakeligvis en hel del hjerneceller, og uten tvil flere skjermtimer enn legen anbefalte.

Inspirert var jeg heldigvis ikke, og slik gikk dagene. Skavlan-podcasten stod på i bakgrunnen, mens jeg heklet en sånn greie du kan henge planter i. Null hjernestimuli. Da jeg etter fire uker forsiktig forsøkte meg ut på en bursdagsfest, hørte jeg hvor sakte jeg snakket. Jeg var håpløst sent ute med comebacks i samtaler. Metavitsene var sjanseløse hos denne idioten. Jeg skulle si «sjargong» men sa «sjablong» og nederlaget var et faktum. Jeg var blitt dum.

Kanskje er du en skikkelig smarting, du. En som hadde satt pris på å rømme fra alle hyperintelligente tanker og få lov til å være litt dummere for en periode. Kanskje du til og med tenker at folk som er dummere enn deg har det lettere i livet. At dumme folk bekymrer seg mindre. Kanskje ikke. Selv må jeg innrømme, i all ydmykhet, at jeg har tenkt tanken.

Skuffende nok er kanskje konklusjonen at å være dum egentlig ikke er noen fordel. Jeg vet ikke om min kortvarige utviklingshemning har gitt meg enormt med ny innsikt. Likevel er det første gang i mitt liv jeg har evnet å skru av tankene. Så hvis du kunne tenke deg å eksperimentere med hjernen og ta et tungvint kurs i mindfullness, kan kanskje hjernerystelse være noe for deg. Likevel, å stå utenfor og se inn i en verden av metavitser og fremmedord er overraskende uchill.

Realistisk elvescene.

Realistisk elvescene.

Sorte hull og dinosaurer -­ et lynkurs i å gi litt mer faen.

Sorte hull og dinosaurer -­ et lynkurs i å gi litt mer faen.