Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Utrustet med iPad Mini og clickbaits ga jeg alt for konge og fedreland.

Utrustet med iPad Mini og clickbaits ga jeg alt for konge og fedreland.

Synd det ikke finnes en fortjenestesmedalje for å løpe rundt i Washington D.C. med Abercrombie & Fitch-poser. 

- Mamma, jeg må inn. De tvang meg, jeg må inn, hulket jeg.

Tre måneder senere gikk jeg inn leirvakta på Huseby, leiren hvor kongens soldater bor og lever. Etter en rekordkort rekruttskole (takk og lov), skulle jeg det neste året avtjene min verneplikt som kompaniassistent for Hans Majestet Kongens Garde 3. Gardekompani, Musikk- og Drilltroppen. Jeg var så lite gira som det gikk an å bli, jeg ville bare hjem.

Jeg ble fulgt inn på kompanikontoret, hvor portrettet av Hans Majestet hang høyest på murveggen. Jeg hilste på sersjanten, fenriken, løytnanten, kapteinen og majoren og var allerede svimmel av stjerner og striper og vinkler.

Jeg ble vist gjennom en tung betongdør, og inn i en gang, formet som en sirkel. Dusj til venstre, toalett til høyre, strykerom rett frem. Førtifem grader til venstre lå soverommet, med linoleumsgulv og køyesenger på rad og rekke. Jeg gikk bort til vinduet og så rett inn i den glattbarberte og spinkle vaktgardistens øyne, blottet for livsgnist.

Et helt år på dette rommet føltes som verdens undergang. Jeg så ned på gulvet og grøsset av tanken på hvor mange ganger jeg skulle skrubbe det skinnende rent. Seks måneder senere sto jeg ved et helt annet vindu og myste utover skyskraperne og de gule taxiene i Washington D.C. 

På et halvt år hadde vaktgardistens manglende livsgnist blitt byttet ut med nasjonalisme, idealisme og kapitalisme på sitt aller mektigste. Med svette håndflater og nervøst blikk skulle jeg bo to uker i hovedbasen til U.S. Army, et eget, men ikke lite, samfunn med butikker, bensinstasjoner, parker og gigantiske parkeringsplasser.

For første gang i mitt hittil tjue år gamle liv følte jeg at mine 191 cm kom til kort. Men det var også første gang jeg var stolt over å bære det norske flagget på uniformen, jeg var stolt over å synge ”Ja, vi elsker” og jeg var faktisk skikkelig stolt over å representere kongen og fedrelandet i føkkings United States of America.

I to uker skulle jeg følge kompisene mine i drilltroppen, rettere sagt, se på drilloppvisninger hvor gutta kastet og trikset med våpen mens de trampet i takt. Jeg er ganske sikker på at drillgutta følte seg litt mer komfortable med de fancy duskene på hodet enn det jeg gjorde, der jeg løp etter med en iPad mini som medieansvarlig for blogg og sosiale medier.

Speilreflekskameraet til titalls tusen hadde jeg selvfølgelig glemt igjen hjemme i Norge, så mens drillgutta marsjerte stolt gjennom D.C., fulgte jeg hakk i hæl som en hvilken som helst asiatisk turist. Eneste forskjellen var at jeg hadde på meg akkurat den samme uniformen.

Jeg var ingen god soldat, jeg var strengt tatt ikke en soldat engang. Jeg solte meg i glansen av kompisene mine som hadde trent tolv timer hver dag i et halvt år, men endte alltid opp med å gå bak dem når fortauet langs Capitol Hill var for smalt.

Da Norges soldat-kjæledegger skulle gå Tattoo (som betyr militært show, det var nok av kleine tatoveringer fra før) løp jeg rundt som en hyper Se og Hør-journalist som hadde overhørt at Justin Bieber var blant publikum. Og da diamanten i det navlebeskuende, amerikanske militæret, selveste nasjonalsangen ble sunget, sto jeg og hvisket en dårlig vits til sidemannen. Jeg ble, med rette, skjelt ut av den middelaldrende damen som sto bak meg med nitten medaljer på brystet, for enhver god soldat vet at man ikke prater under nasjonalsangen.

Etter tretten dager med ufokuserte bilder og klikk-desperate bloggoverskrifter, gikk jeg i god blogger-ånd på en real runde med turistshopping. Utgiftene fordelte jeg på min månedlige tjenestegodtgjørelse fra staten og en kredittkortregning jeg brukte åtte måneder å betale tilbake.

På vei tilbake til leiren hvor jeg delte etasje med småbarnsforeldre som hadde viet voksenlivet sitt til U.S. Army, ble jeg stoppet av en minstepensjonist som hadde sendt både sine barn og barnebarn for å kjempe for det amerikanske flagget i Irak.

Hun fortalte entusiastisk om hennes takknemlighet for soldater som ofrer seg for landet sitt. Jeg nikket høflig mens hun la hånden sin på armen min som holdt poser fra Victoria’s Secret, American Apparel og Abercrombie & Fitch, så meg dypt inn i øynene og sa: ”Thank you for your service!”

Jo, det var da så lite. 

Mitt ironiske "oppgjør".

Mitt ironiske "oppgjør".

Jeg dro på cosplay-treff for å komme til bunns i en av verdens mest utskjelte subkulturer.

Jeg dro på cosplay-treff for å komme til bunns i en av verdens mest utskjelte subkulturer.