Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Å være mamma på fest unner jeg selv ikke min verste fiende.

Å være mamma på fest unner jeg selv ikke min verste fiende.

Å bli mamma er det dummeste valget jeg har tatt. Sånn rent partymessig. På fest har jeg lyst til å være 24 år, som jeg er, og ikke kveldens anstand. Jeg vil si stygge ord, snakke om samleie og spy ned dassen. Eller jeg vil i det minste ha muligheten.

Det er fredag, jeg er på fest med mennesker jeg aldri har møtt før og jeg vil ikke at de skal vite at jeg er en forelder. Jeg tenker at de vil tenke at jeg nå har forsømt mine plikter som mor, forlatt barnet alene sammen med den stakkars pappaen og dratt ut for å bli full uten å tenke på noen andre enn meg selv. Fysj.

Jeg er fanget i en samtale med en bekjent av en venn og vi stiller hverandre høflige, men dølle spørsmål, om vi studerer eller jobber, hvor vi bor, og til slutt er hun så nære å finne ut sannheten om meg at jeg blir nødt til å låne toalettet og aldri komme tilbake til henne.

Jeg orker simpelthen ikke å være den relativt unge moren på fest. Folk har jo fordommer om foreldre som viser frem bilder av barna sine og snakker om bleier på party, men min erfaring er motsatt.

Hvis det kommer frem at jeg har et barn, så snakker ikke folk med meg om annet. Mammarollen tvinges på meg i en situasjon hvor jeg bare vil være good ol’ Helene og jeg er dermed distansert fra alle de andre frie og franke på festen.

Folk tenker sikkert at de er veldig hyggelige som later som de er interessert i barn og alt det innebærer, men seriøst, trass og pottetrening er ikke dritspennende for meg heller. Å ha et barn er altoppslukende og det er derfor jeg drar på fest, for å slippe unna litt.

Dessuten er jeg redd for at folk skal sitte og hviske og tiske til hverandre om at hu derre mutter’n fra Drammen er skikkelig blodharry som rister på rumpa på dansegulvet, som om jeg bringer skam over mitt eget avkom.

Uansett, fortsatt på fest, hemmeligheten min er fortsatt trygg, jeg har drukket fire øl og en kosecider og har blitt god og rød i kinna. Jeg danser en stund som om jeg er med i en slags Magic Mike-musikal og så går jeg på do, igjen, men forskjellen med dette dobesøket fra de tidligere er at jeg nå har danset bort litt promille og blir helt klar et lite øyeblikk.

Jeg kommer aldri tilbake til dansegulvet, jeg har sneket meg ut i natten uten å si farvel og løper hjemover mot Kiellands plass. Ikke for å være dramatisk, men fordi det er så kjedelig å gå.

I dette svake, og litt sterke, øyeblikket har jeg kommet på at jeg har en datter der hjemme som kommer til å våkne klokka 07 dagen etter og hun kommer til å si ting hun aldri har sagt før, bygge tårn som slår alle tidligere høyderekorder, gjøre en fet grimase jeg aldri har sett før, det har gått opp for meg at faren hennes vil oppleve det alene fordi jeg kommer til å ligge og skjelve av fyllenerver helt til hun legger seg for en hvil klokka 12.30.

Jeg kommer meg hjem i rimelig tid og dagen etter våkner jeg av klaging fra babycallen. Jeg spretter langsomt opp av senga og går for å hente toåringen, jeg setter på vann til pulverkaffe og venter på at hun skal gjøre disse fantastiske tingene som jeg forventet.

I stedet smører hun svolværpostei (blæ) på planta og saccosekken, griner fordi jeg ikke kan endre det som går på barne-TV og slår meg i trynet når jeg prøver å nusse henne på kinnet. Jeg gleder meg til hun skal sove igjen klokka 12.30 og angrer litt på at jeg dro fra festen i går og ikke ga mer faen. 

I Norge må man overvinne sin egen depresjon for å få psykologhjelp.

I Norge må man overvinne sin egen depresjon for å få psykologhjelp.

Trippende i sneakers på glattisen, jakter jeg den deilige rusen av sympati.

Trippende i sneakers på glattisen, jakter jeg den deilige rusen av sympati.