Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

When in doubt: rasjonaliser dårlig adferd hos de du elsker.

When in doubt: rasjonaliser dårlig adferd hos de du elsker.

Trumpokalypsen er i gang, og selv om den store majoriteten av artister takket nei til å opptre på innsettelsen, var det ett band som takket ja: SingStar-legendene 3 Doors Down, bandet bak megahiten "Kryptonite". Alle elsker låten - og alle som sier de ikke elsker den, lyver - men er det moralsk forsvarlig å blæste 3 Doors Down på nostalgi-vors nå som de offisielt har støttet en av vår tids største kuktryner?

Vi liker hestene våre høye og de moralske borgene våre enda høyere. Samtidig gir vi oss selv enorme mengder slingringsmonn for at standpunktene våre ikke skal komme i veien for at vi kan leve livene våre som vi ellers ville gjort.     

Michael Jackson er udiskutabelt den beste entertaineren som noensinne har levd. Han hadde stemmen, han hadde dansemovesene, han hadde alle rasene. Han har også ligget med Kevin fra Alene hjemme, og oppfølgerne Alene hjemme 2: Alene hjemme i New York, og Alene hjemme 3: Vi må snakke om Kevin.

De lærde strides om hvor mye sannhet det ligger i pedoryktene som har svirret rundt pappaen til Bubbles, og du kan selvfølgelig tro hva du vil, men det hersker ingen tvil om at det har foregått en eller annen form for masurka på sengekanten i Neverland.

I kjølvannet av dødsfallene til David Bowie, George Michael og Prince, hyllet vi dem for å ha utfordret normen og presentert kjønn og seksualitet på en måte som banet vei for andre. Da Michael Jackson døde i 2009 gjorde vi ... ja ... ikke det.                    

Da MJ døde, bestemte hele verden seg for å kollektivt la de pedogreiene gå i glemmeboken, og hylle artisten Michael Jackson ubetinget. Han ble jo tross alt ikke dømt for noe, og nå som han var død var det jo synd i fyren, og hei, Thriller er jo jævlig fet.

Annerledes er det med R. Kelly, som flere har valgt å offentlig boikotte etter noen uheldige lekkasjer (ordspill!) fra hans private arkiv. For de som ikke kjenner R. Kelly, er han kanskje mest kjent for å legge an den emosjonelle tonen i filmklassikeren Space Jam med den oppløftende balladen «I Believe I Can Fly» og for å pisse på en 14 år gammel jente i en sextape fra 2002.

Derfor er det selvfølgelig synd at han også lager verdens ... beste ... pulemusikk.                

Det er også mildt sagt uheldig at han har gjort det umulig å ikke synge med på linjene «my mind's telling me no, but my body's telling me yes» og «I don't see nothing wrong with a little bump and grind», som kanskje vil gå ned i historien som en av de mest fengende selvforsvarstalene i RnB noen sinne.

Merk deg også at det er R. Kelly som har skrevet Michael Jackson-låten «You Are Not Alone». Det samarbeidet er altså den musikalske ekvivalenten til å pisse på Macaulay Culkin.

R. Kelly ble heller aldri dømt, men det er absolutt konsensus om at han har gjort det han er beskyldt for. Noen velger bare å se gjennom fingrene på det. Så er en artists fortid tilgivelig – eller i hvert fall forglemmelig – bare musikken er god nok?                    

La oss holde oss i pedosporet, men bevege oss vekk fra musikkens verden et lite øyeblikk. I tv-serien 7th Heaven møtte vi presten Eric Camden, samvittigheten selv, familiens moralske kompass som alltid ga oss svaret på livets mange og vanskelige spørsmål og lærte oss forskjellen på rett og galt.

Jeg kommer aldri til å glemme episoden hvor klassekameraten til Simon hadde tatt med seg en pistol på skolen, og faren til denne klassekameraten forsvarte sønnens uforsiktighet med usannheten: «Guns don't kill people, people kill people», hvorpå Eric i harnisk repliserte: «PEOPLE WITH GUNS KILL PEOPLE!»

Frysninger.

Men da det kom frem at skuespilleren som portretterte Eric Camden, Stephen Collins, også hadde begått overgrep på mindreårige, fjernet TVNorge programmet fra sendeplanen, og det har ikke blitt sett siden. 7th Heaven har i mange år fungert «in loco parentis» for barn etter skoletid. Er det da rett av TVNorge å ta programmet av luften på grunn av hovedrolleinnehaverens utilgivelige og grusomme, men urelaterte handlinger?

I den ånden, skal vi aldri igjen grinde til R. Kellys «Ignition»?

Skal vi aldri mer beat it? Har vi for siste gang blamed it on the boogie? 

Eller tilgir vi kjendisene vi liker godt nok?                    

Da (de sanne) voldtekstanklagene mot Bill Cosby fløt til overflaten igjen for noen år siden, hadde jeg ingen problemer med å ta avstand fra Bill Cosby og alt han har laget – fordi jeg aldri har hatt et forhold til Cosby, og den avstanden i praksis alltid har vært der.

Men da (de sikkert sanne) anklagene om at min favorittkomiker gjennom tidene, Louis CK, hadde for vane å invitere kvinnelige komikere med på hotellrommet sitt, blokkere døren med kroppen og onanere foran dem, var min umiddelbare tanke – dessverre – «La nå mannen runke.»                    

Jeg tok meg selv i et latterlig forsøk på å rettferdiggjøre og formilde omstendighetene ved å sette dem opp mot Cosbys mer graverende handlinger, bare for å ikke kontaminere mitt bilde av en jeg så opp til. En jeg fremdeles ser opp til – som artist, ikke lenger som person.

Det var en stygg reaksjon, en jeg ikke står inne for, men de fleste velger å gå den veien: Ignorere, glemme eller i verste fall tilgi.

Jeg vrir meg litt av tanken på at «You Are Not Alone» ble skrevet av en overgriper til en annen. Jeg kjenner et lite ubehag helt innerst i magen når Louis CK vitser om voldtekt. Og hadde jeg sett en 7th Heaven-episode i dag hvor Eric satt og lekte hompetitten med lille Ruthie på fanget, hadde jeg nok kanskje skrudd av.

For å kunne nyte kunst – det være seg musikk, film, litteratur eller annet – prøver jeg å skille mellom artist og person. Det betyr ikke alltid at jeg ikke lar personens handlinger og holdninger påvirke hvordan jeg oppfatter artistens verk.

Og for å enda en gang parafrasere verdens mest elskede pedofile mann: Jeg trenger ikke være black eller white – jeg kan finne meg et lite sted i gråsonen. Jeg trenger ikke boikotte. Jeg burde ikke glemme. Det beste jeg kan gjøre er å leve med ambivalensen og slå meg til ro med at noen folk suger, mens tingene de lager ikke gjør det.

Så FUCK 3 Doors Down for å spille for Trump – men «Kryptonite» er en jævlig fet låt, og jeg kommer til å blæste den på neste vors. Forhåpentligvis vil det gi oss et SingStar-kick, og i et flyktig sekund vil vi kunne glemme de uunngåelige elendighetene verden har i vente, og kjøre allsang på Hoobastanks «The Reason» til Überen kommer.

For Hoobastank har aldri gjort en flue fortred.

Trippende i sneakers på glattisen, jakter jeg den deilige rusen av sympati.

Trippende i sneakers på glattisen, jakter jeg den deilige rusen av sympati.

Å si hei til kristoffer17 er det ærligste jeg har gjort noen gang.

Å si hei til kristoffer17 er det ærligste jeg har gjort noen gang.