Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Please, la meg slippe mine "beste" år.

Please, la meg slippe mine "beste" år.

12967348_528626807324899_1565059102099748105_o.jpg

Du vet når du begynner å bli voksen og nærmer deg slutten av studiene, og du begynner å se på overprisa leiligheter fordi du vet at du har gode muligheter for å få den jobben du innerst inne bare har drømt om, men som nå er ganske realistisk siden du har klart å skille deg ut fra resten og funnet ut hva du virkelig er god til?

Ikke jeg heller.

Jeg studerer på Westerdals, en skole som ingen hadde hørt om for femten år siden, som utdanner studentene sine til å jobbe i en kreativ bransje som kun snakker om hvor de skal videre, hvordan de kan skape vekst og hvordan de kan nå målene sine.

Hvordan skal jeg kunne jobbe i den bransjen, når jeg selv ikke vet hvor jeg skal videre, jeg skjønner ikke hva det å skape vekst i det hele tatt betyr, og mål har jeg ikke hatt siden jeg spilte småguttfotball.

Jeg har prøvd så hardt jeg kan for å skille seg ut, men etter tre mislykka forsøk på å komme inn på Teaterhøgskolen, og like mange pinlige Instagram-profiler under greske pseudonymer, innser jeg at jeg per dags dato ikke har noe særlig å komme med. Jeg har ingenting som skiller meg ut eller gjør meg unik.

Jeg kommer ikke til å forandre verden, jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre med livet mitt. Hva jeg skal bruke disse årene jeg har fått tildelt av en eller annen større makt, er jeg helt blank på. Frem til jeg nærmer meg førti, da vet jeg hva jeg skal gjøre.

Hadde jeg kunnet velge, ville jeg vært født femten år tidligere. Egentlig for å kunne få oppleve Lillehammer-OL, men det hadde vært så deilig å vært ett år unna førtiårs-krisa og sittet godt plantet i en fast jobb i offentlig sektor.

Jeg hadde tilbrakt alle skoleferier på vinterhytta i Trysil, ikke fordi jeg elsker å være på hytta, men fordi det er det jeg gjør med kone og tre unger. Helgene hadde jeg brukt på Clas Ohlson og i garasjen, ikke fordi jeg er så handy, jeg har ikke peiling på hva en stikksag er, men det er det jeg gjør når jeg er voksen og er ferdig med livet.

Når jeg blir førti er familien min det viktigste, da er jeg en støttefunksjon, en scenearbeider som skifter kulisser og kostymer, mens de rundt meg spiller hovedrollene.

Jeg gleder som en unge til å stå bak den scenen og se på barna mine skinne i spotlighten, der kan jeg stå og gjemme meg, for da er det ingen forventninger, da har jeg hatt min sjanse her i livet, og det eneste maset i hverdagen er om jeg kan kjøre og hente barna på teaterøvelse så kona kan ta seg et glass vin.

Det er dit jeg skal, det er det som er målet mitt. Jeg skal bli førti år fortere enn alle dere andre.

Kanskje dere synes det er litt unikt? Ikke det, nei? Greit, bare glem det. 

For å overvinne fornærmelseskulturen må vi slutte å identifisere oss etter etnisitet og legning.

For å overvinne fornærmelseskulturen må vi slutte å identifisere oss etter etnisitet og legning.

I Norge må man overvinne sin egen depresjon for å få psykologhjelp.

I Norge må man overvinne sin egen depresjon for å få psykologhjelp.