Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Trippende i sneakers på glattisen, jakter jeg den deilige rusen av sympati.

Trippende i sneakers på glattisen, jakter jeg den deilige rusen av sympati.

Jeg lider av en form for skadefryd som jeg har vært redd for å dele med noen. Ikke den typen som har blitt sosialt innafor for lenge siden, det handler ikke om Top Fails Compilation - Stupid, Funny and Painful, det handler om at jeg fryder meg over mine egne skader.

Misforstå meg ikke – jeg skader ikke meg selv med vilje (jeg er faktisk livredd for smerte). Men om jeg skulle falle på isen og slå håndleddet, om jeg skulle kutte meg på den beste kniven vi har i kollektivet, når ulykken først er ute – da er det jo litt kult å ha bevis? Bare et lite et, så folk kan spørre: "Oi, hva har skjedd?".

Jeg vet ikke om jeg er gæren etter oppmerksomhet eller sympati, men jeg vet at jeg forrige lørdag hadde et plaster på pekefingeren, og måtte flere ganger i løpet av dagen stoppe meg selv i å starte samtaler med setninga ”Gjett hva som har skjedd med pekefingeren min”.

Det er ikke interessant å høre historier om hvordan noen har fått et lite sår. Likevel sprakk jeg helt på slutten av kvelden, og fortalte etter tre gale gjett om hvordan jeg fikk sår på pekefingeren da jeg prøvde å åpne en Farris. Der stoppet samtalen. Uten at noen av oss hadde lært noe.

Jeg lærte tidlig å fryde meg over mine egne skader, og det handler ikke om noen omsorgssvikt, for da jeg fikk skrubbsår på kneet mitt i 1. klasse på barneskolen tok mamma meg seriøst i over et halvt år.

Vi skaffet krykker, vi dro på røntgen, vi dro på røntgen igjen. Kneet var jo ikke brukket. Sannheten er mamma, og jeg skammer meg over å innrømme dette, men da jeg gråt var det ikke fordi det fortsatt gjorde vondt. Det var fordi det hadde sluttet å gjøre vondt, og min tid med skade var over.

Jeg må bare beklage mamma, for alle håndballkampene du måtte se på, der jeg haltet rundt fordi jeg hadde skrubbet kneet for flere måneder siden. Jeg tilegnet meg en helt egen løpestil for å skåne det skadede kneet: to hopp på venstre fot (den friske) og et steg på høyre fot (også faktisk frisk). Og sånn løp jeg frem og tilbake på banen. Hopp hopp steg, hopp hopp steg. Stakkars mamma på tribunen, pekte sikkert på et annet barn da de voksne spurte hvem som var hennes.

Det hele toppet seg i 7. klasse, da jeg brakk foten. Det vil si brudd i et lite sesambein i stortåa. Det tok to vanlige røntgen og en MR-røntgen for å oppdage det. Men der var det. Et bittelite brudd. Og jeg fikk gips til langt opp på leggen.

"Oi, hva har skjedd?", spurte folk. Det var digg, men jeg skulle ønske at jeg hadde en bedre historie å fortelle enn at jeg fikk litt vondt i tåa noen dager før juleballet, da jeg gikk rundt på Amfi-senteret og kjøpte billig sminke, at det ble litt vondere etter hvert, og at vi til sist fant et lite brudd. "Gradvis over et par måneder" er ikke den feteste måten å brekke et bein på, men jeg fikk i hvert fall gipsa foten.

I påskeferien måtte jeg sitte i kaféen med to ullsokker og en pose over foten mens de andre kjørte ski, og da skolen starta igjen, ankom jeg i taxi hver dag over tre uker, så da var det skikkelig verdt det.

Nå vandrer jeg forventningsfull rundt i glatte sneakers på de isdekte fortauene i Oslo, og håper på det beste. Jeg ser de som tryner skikkelig, tar seg imot med haka og plastrer ansiktet med neonfargede plaster. Legger ut bilder på Instagram med underteksten: ”da var det selvfølgelig min tur, jeg er så klumsete! #denfølelsen #fail”, og folk skriver ”oi, hva har skjedd?! går det bra med deg snuppa??” i kommentarfeltet.

Og da tenker jeg: Jeg vet hva du holder på med, og det er helt greit.

Å være mamma på fest unner jeg selv ikke min verste fiende.

Å være mamma på fest unner jeg selv ikke min verste fiende.

When in doubt: rasjonaliser dårlig adferd hos de du elsker.

When in doubt: rasjonaliser dårlig adferd hos de du elsker.