Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Jeg dro på cosplay-treff for å komme til bunns i en av verdens mest utskjelte subkulturer.

Jeg dro på cosplay-treff for å komme til bunns i en av verdens mest utskjelte subkulturer.

Foto: Kasper Bræin

Foto: Kasper Bræin

Tiden var inne for å gi en sjanse til dette fenomenet jeg hadde uglesett i årevis, men alltid følt en dragning mot. 

«That's my scarf!!»

En fyr med cowboyhatt og frakk, muligens Indiana Jones, jager en hvit og svart hund gjennom Oslo Kongress-senter mens han hytter med neven mot kjøteren, i tegneserie-aktig stil. De flyr forbi en sirkel med ninjaer som dabber i takt til k-pop fra en mobiltelefon.

En 10-åring med ninjadrakt og regulering stopper opp foran meg og drar opp en pistol. «Jeg hater deg,» sier hun med et nervøst smil... og trykker på avtrekkeren.

Det er lørdag, 5. november, og for et hundretalls svært dedikerte nerder betyr det først og fremst Desucon. Desucon er et av landets største treff for alt som omfatter japansk popkultur, sci-fi og fantasy, og er et av de viktigste møtestedene for norske cosplayere.

Selv er jeg en 27-åring som siden barndommen har vært glad i dataspill, anime og det meste som hylles nettopp på arrangementer som Desucon. Likevel har jeg aldri skjønt greia. Jeg betraktet alltid con-spetakkelet fra trygg avstand, full av skepsis og fordommer – det var rett og slett for teit.

Foto: Ardis Margrethe

Foto: Ardis Margrethe

Men samtidig føler jeg på et uforklarlig drag mot con-miljøet… og tiden er inne for å komme til bunns i denne besynderlige og fargerike subkulturen jeg har uglesett i årevis, men aldri gitt en sjanse. Forstå menneskene i miljøet, og hva det er som gjør at så mange søker mot en av verdens teiteste subkulturer.

Jeg har på meg en kastanjebrun, stylet parykk, blazer og pensko. I den ene hånden har jeg en svart notatbok – det fellende beviset på hvem jeg skal forestille: superskurken og hovedpersonen fra den populære animeen Death Note, Yagami Light.

I min beskjedne mening en perfekt inngang inn i cosplaymiljøet. Ikke bare er jeg en karakter som så å si alle som drar på Desucon kjenner til, men notatboka – en naturlig del av kostymet – gjør at jeg kan notere ned alt jeg ser og hører uten å avsløre hvem og hva jeg egentlig er.

Men nå har altså den geniale planen min slått tilbake. Ninjaen med regulering, en karakter fra animeen Naruto, synes ikke noe om den slemme karakteren min og alt han står for, og har nå kommet for å ta oppgjør med meg, lekepistolen siktet rett mot ansiktet mitt.

Jeg har såvidt kommet meg inn døra, og den bisarre interaksjonen med det lille barnet foran meg har tatt meg på senga. Til min store lettelse senker hun pistolen sin og ber om en free hug i stedet.

Jeg puster ut og sømmer meg. Jeg får øyekontakt med en slags grønn dinosaur som vinker entusiastisk til meg, men jeg ser vekk og går raskt i motsatt retning, ikke klar for hva enn skapningen vil meg. Overtallet av karakterene jeg går forbi skilter free hugs-buttons, og mange er utstyrt med moteriktige masker mot luftforurensing, samt det japanske godteriet Pocky. Felles for alle er at de av en uforklarlig grunn dabber.

Foto: Ardis Margrethe

Foto: Ardis Margrethe

Det er blinddate på hovedscenen. “Ville du spist en ghoul eller et menneske?” spør ei jente i kakifarget uniform fra bak en hvit skjerm. Frysningene brer seg over kroppen min. Jenta blir bedt om å velge en beiler, og valget faller på en sexy husholderske. De gir hverandre en free hug, dabber, og går av scenen, til applaus. Den neste bacheloretten er Joker’n fra Batman.

Jeg må vekk. Parykken min klør, og jeg føler meg eldre, teitere og mer utenfor enn noensinne. Jeg deler pliktoppfyllende ut free hugs til fire-fem passerende 9-åringer og gjemmer meg i et dunkelt, bortgjemt rom.

I et hjørne sitter en gjeng tause Harry Potter-kids og spiller kort, og ved siden av meg er Joker’n fra blinddaten tidligere, sammen med ei gjøglerdame fra samme univers. De er bare 15 år, forteller de, men har vært på et utall cons siden de var 12 og 13. Harley Quinn (gjøgleren) er svensk, og har dratt til Oslo bare for Desucons skyld.

“Jeg liker også anime og manga og alt det der, men samtidig forstår jeg ikke helt appellen med cons,” innrømmer jeg. “Hva var det som gjorde at dere ville tilbake?”

“Det er et veldig fint miljø!” stråler Harley Quinn. “Du møter masse mennesker du ikke ville møtt ellers.”

“Ja!” istemmer Joker’n. “Og du kan snakke med hvem som helst! Man trenger ikke kjenne hverandre fra før. Jeg ble kjent med to av bestevennene mine på cons. Når du er ute i byen ellers og får øye på noen som leser en bok du liker, så går du ikke bort og snakker med dem. Men når de er utkledd som en karakter er det annerledes. Det er typ å, det er Batman. Jeg vet hvem Batman er.

“Så ved å være i denne settingen tar du bort de sosiale hemningene og begrensningene du føler på ellers? Alt er lov, og ingenting blir oppfattet som kleint?” spør jeg.

“Nei, vanligvis ikke.” svarer Harley. “Selvfølgelig er det grenser for hva du kan og ikke kan gjøre, men så lenge du er snill kan du snakke og komme overens med hvem som helst.”

“Hvordan ville du beskrevet Desucon til folk utenfor con-miljøet?”

“Jeg ville bare fortalt dem at det er som en stor festival. En festival for folk som liker anime og tegneserier. En festival for nerdekultur.”

“Og hvorfor bør folk dra dit?”

Joker’n smiler lurt.  “Fordi du får masse venner… og free hugs.”

Og selvfølgelig har femtenåringene helt rett. Jeg kommer antakeligvis aldri til å bli komfortabel med å klemme fremmede barn, gå i parykk eller dabbe uironisk, men kanskje er det jeg som er problemet: Gammel, forbitret, og ute av stand til å utvide den innsnevrede horisonten min.

Når alt kommer til alt er cosplaymiljøet simpelthen enn en gruppe litt rare folk som lager kostymer, kler seg ut og er utelukkende positive og snille mot hverandre – tilsynelatende fullstendig uten syrligheter, utfrysninger og sosiale spill.

I et samfunn som drukner i hipstere, ironisk distanse, dobbel- og trippel sarkasme er kanskje det ultragenuine, sukkersøte, fullstendig ukule cosplaymiljøet akkurat det vi trenger. Ja, det er kanskje umåtelig teit å kle seg ut som en rev eller ninja for deretter å løpe rundt og klemme og dabbe med fremmede. Men i cosplaymiljøet er det ikke teit, og i cosplaymiljøet bryr de seg ikke om hva du og jeg synes er teit. Kanskje er det det som gjør det kult.

Utrustet med iPad Mini og clickbaits ga jeg alt for konge og fedreland.

Utrustet med iPad Mini og clickbaits ga jeg alt for konge og fedreland.

Aquavit, rakfisk and smegma-rice: The pros and cons of Norwegian Christmas.

Aquavit, rakfisk and smegma-rice: The pros and cons of Norwegian Christmas.