Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

I Norge må man overvinne sin egen depresjon for å få psykologhjelp.

I Norge må man overvinne sin egen depresjon for å få psykologhjelp.

Annika empati.jpg

For omtrent to år siden ble jeg syk. Det starta med at jeg følte meg urolig og rastløs, og ikke fikk sove. Jeg spiste ikke, gikk ned i vekt, fikk eksem på hendene og mistet masse hår.

Søvnmangelen gjorde meg enda mer rastløs, og jeg følte meg maktesløs når jeg innså at jeg ikke skulle klare å ta meg ut av situasjonen på egenhånd. Da mine nærmeste venner begynte å bli urolige gikk jeg til legen.

Hos legen fikk jeg diagnosen depresjon. Behandlingen var en henvisning til psykolog, sammen med en liste over navn og adresser. Jeg var selv tvunget til å ta kontakt med psykologene gjennom å sende henvisningen til personen lengst opp på lista.  Om det ikke passet skulle jeg få henvisningen i retur slik at jeg kunne sende den videre til neste psykolog.

Et av symptomene på depresjonen er at det blir vanskelig å gjennomføre de enkleste, mest elementære oppgaver. Å stå opp om morgenen, ta en dusj eller gå til butikken kan plutselig føles umulig.

Et annet symptom er at du isolerer deg. Du orker ikke gå ut blant folk. Du er trøtt, og vil mest av alt ligge hjemme i sengen. Min depresjon hadde flere av disse symptomene. I butikken kunne jeg bli stående og stirre på en hylle i flere minutter, ute av stand til å konsentrere meg om hva jeg skulle kjøpe.

Ofte endte det med at jeg kom hjem med en haug varer som var umulig å sette sammen til et måltid. Det siste jeg ville var å ta kontakt med ukjente mennesker for å snakke om mine problemer.

Det som skjedde meg var at jeg ikke sendte noe brev før flere uker hadde gått. Bare tanken på å skaffe både konvolutt og frimerke var umulig for meg. Det kan høres ut som en bagatell, men jeg tror ikke at jeg er alene om å oppleve dette, og forklaringen på det er enkel. Å ikke orke å gjennomføre de aller enkleste oppgaver er et symptom på nettopp den sykdommen du har fått.

Ukene gikk og depresjonen ble bare verre og verre. Det føltes håpløst, og jeg trodde ikke at noen kunne hjelpe meg. Håpløshet kan gjøre en desperat. Det er en tilstand som kan lede til impulsive beslutninger. For meg førte følelsen av håpløshet til en tilstand der jeg ikke lenger brydde meg om hvordan det gikk med meg.

Til slutt klarte jeg å skaffe meg både konvolutt og frimerke for å poste brevet. Psykologen hadde ansvar om å gi meg et svar innen to uker, jeg har fortsatt ikke fått noe svar.

Etter en stund oppsøkte jeg legen min igjen. Da jeg fortalte at jeg ikke hadde fått svar på brevet jeg sendte til psykologen, sa legen at det aldri skal skje. Likevel skjedde det.

I dag, ett år senere, har jeg det mye bedre. Jeg går på antidepressiva, og tror medisinen har hjulpet meg å komme ut av håpløsheten. Men jeg tror den største grunnen til at jeg klarte å bli frisk uten hjelp fra psykolog er at jeg har venner og familie som passer på meg, og alltid stiller opp. Det er ikke alle som er like heldige.

Å være nødt til å ta kontakt med psykolog via brev eller telefon er en veldig analog prosess i en digital tidsalder. At en pasient med diagnosen depresjon alene får ansvaret for å få hjelp er både et uansvarlig og potensielt livsfarlig system. Jeg blir redd når jeg tenker på alle dem som ikke orker å ringe, sende brev eller skaffe frimerker. Eller de som faktisk gjør det, men aldri får svar.

Please, la meg slippe mine "beste" år.

Please, la meg slippe mine "beste" år.

Å være mamma på fest unner jeg selv ikke min verste fiende.

Å være mamma på fest unner jeg selv ikke min verste fiende.