Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Jeg vet du ikke finnes altså, men du Gud, hvis du hører dette...

Jeg vet du ikke finnes altså, men du Gud, hvis du hører dette...

Familien min har alltid hatt et relativt avslappet forhold til religion. Mormor var kristen, derfor var mamma kristen, derfor var jeg kristen. Pappa var ikke, så vidt jeg kunne skjønne, men han spilte med, og det var i grunn kult gjort av ham.

Jeg ble døpt og hadde kristelig konfirmasjon, men utenom det dro vi aldri i kirken. Jeg gikk i en kort periode på søndagsskole, men det eneste jeg egentlig husker av det er hyppig bruk av flanellograf, og at belønningssystemet med stjerne i boken og smilefjes i margen var erstattet med fisk i garnet til Jesus. Det var kult nok, det.

Religion påvirket aldri hverdagen min i særlig stor grad, annet enn at jeg inntil nylig aldri bannet, og at jeg over halve livet mitt tenkte at det å folde hendene uten å be, er som å lommeringe til Gud, og gjorde derfor mitt beste for å holde hendene adskilt til enhver tid.

Som med andre, falmet barnetroen med årene, men jeg klarte ikke helt å gi slipp på det å identifisere meg som kristen. Om jeg ble spurt om jeg trodde på Gud, klarte jeg ikke si nei og jeg ville ikke si ja. Som oftest sa jeg bare: «Oi, se der!» og løp, uansett om de snudde seg vekk eller ikke.

Jeg følte jeg sviktet røttene mine. Kanskje jeg også var redd for å miste tryggheten som følger med en gudetro – den indre vissheten om at alt skal gå bra. Og samtidig, så visste jeg jo ikke.

Jeg tenkte ting som «sikkert ikke», men «hva hvis» og «du vet jo aldri» – som fremdeles er tre ganske legitime argumenter, om jeg får si det selv. Jeg vaklet lenge mellom tvil og tro – helt til i fjor! – da jeg for første gang dro på en julegudstjeneste, og en gang for alle bestemte meg for at: Nei, du, dette er ikke noe for meg. For det første er kirkebenkene altfor harde, og for det andre liker jeg ikke ordene som kommer ut av munnen til presten.

Til tross for den åpenbaringen, gjør min fortid at jeg fortsatt har en forståelse for tro og en respekt for andres religion. Dette er nok fordi familien min alltid har vært den gode type kristen. Den typen som er opptatt av likeverd – og om de ikke likte deg, var det ikke på grunn av legningen, hudfargen eller religionen din, men på grunn av det stygge trynet ditt.

Det er fremdeles mye fra min kristne oppvekst som henger igjen, og som jeg nok aldri kommer til å gi slipp på. Noen ganger tar jeg meg selv i å instinktivt folde hendene og kjapt fare gjennom en melodiløs «Jeg folder mine hender små» – nærmest som en tvangstanke – for å fullføre kveldsritualet mitt.

Andre ganger ber jeg på ekte. Ikke for å påkalle guddommelige makter, men som en slags meditasjon – bare at istedenfor å kringle beina i lotusstilling og lage «Helmaks, Egon!»-tegn med fingrene, folder jeg hendene. Det gir meg sinnsro, og på en uforklarlig måte, lar det meg senke skuldrene. Jeg sier i praksis til meg selv at jeg håper dette går bra, jeg håper hun har det fint, jeg håper han blir frisk ... Håpet har erstattet troen.

Det er nok ingen som hører bønnene mine.

Men om det er det, så selvfølgelig ...

Hadde vært digg å komme til himmelen, liksom.

Vinn 10.000 NOK med vårens beste personlige fortelling 2017.

Vinn 10.000 NOK med vårens beste personlige fortelling 2017.

For å overvinne fornærmelseskulturen må vi slutte å identifisere oss etter etnisitet og legning.

For å overvinne fornærmelseskulturen må vi slutte å identifisere oss etter etnisitet og legning.