Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Individuell, kollektiv og kognitiv dissonans.

Individuell, kollektiv og kognitiv dissonans.

Jeg operer med to selvforståelser, den reelle og den ideelle. Den reelle er det jeg måles etter av andre, hva jeg faktisk gjør og sier, hvilke mønstre jeg gang på gang faller inn i. Mitt ideelle selv er den personen jeg ønsker å være og den jeg måler meg selv opp mot. Den ideelle Iver finnes stort sett bare i tankene, dette selvet er en den jeg føler jeg hadde vært hvis personligheten min ikke hadde vært påvirket av andre faktorer enn meg selv, hvis sosiale spilleregler ikke hadde eksistert, hvis jeg hadde vært helt hensynsløs. 

Mitt ideelle selv hadde drept terrorister før de hadde rukket å gjøre skade, mitt ideelle selv får publisert roman innen seks måneder bare det bestemmer seg for å bli strukturert og hadde fått den og den kjæresten hadde vi bare havnet i snakk. 

Den reelle Iver stivner nok hvis han trues med vold, han orker ikke helt ta seg sammen for å få til skrivinga og synes det er ubehagelig å hevde romantiske motiver overfor diverse jenter. Den reelle Iver har mye å miste, den ideelle har ingenting. 

Det ligger i ordene at bare en av disse selvene er rotfesta i virkeligheten, allikevel er det gjennom mitt ideelle selv jeg får selvbekreftelse. Hvis jeg ikke får en jobb tenker jeg enten at arbeidsgiveren er dum eller at det hadde gått hadde det bare ikke vært for logistikk og budsjett. 

Det er en litt ambivalent rolle, den den ideelle Iver innehar. På den ene siden gjør den meg bjørnetjenester, han trer i kraft når virkeligheten ikke stemmer med virkelighetsoppfattelsen min. Når jeg i stedet for å endre verdensbildet mitt justerer det så jeg slipper å konfronteres med mine mangler og tvinges til å stå i ubehaget.

På den andre siden helgarderer jeg meg overfor nederlag og det blir en måte å opprettholde den selvtilliten jeg kanskje trenger for å leve og gjøre som jeg gjør, for det hender jo at jeg får til ting som ligger mellom det reelle og ideelle.

Dette høres kanskje ut som usympatiske og urovekkende trekk, men jeg er en forholdsvis grei gutt som langt i fra er den eneste som bruker dette som forsvar. Når man blir dumpa retter både du og dine venner som ofte skylden på den andre parten. Hun er idiot som ikke så deg for den du var, han var uansett ikke bra nok for deg. Og når republikaner X har pengeinteresser i oljenæringen er det den samme formen for dissonans som får han til å forsvarliggjøre sin klimafornektelse.

På individuelt plan er denne dissonansen både litt bra og litt dårlig. I den grad det er skadelig eller hjelpsomt går det som regel utover en selv. Men man kan også systematisere denne dissonansen og bruke den bevisst som angrep eller distraksjon, ikke bare mot enkeltmennesker men mot et hele grupper av folk. George Orwell kalte det dobbelttenkning, Trump manifesterer det gjennom twitter. 

Trump er farlig fordi hans tolkning av ideelle verden jobber mot den faktiske. Han bruker det som våpen og smitter folket med sitt håpløse verdensbilde. Istedenfor å ta innover seg eller forklare komplekse problemer gir han folket skyteskiver i media, muslimer og Obama, da kan proletarene rette hatet sitt ditover mens han skriver lover som motarbeider deres faktiske interesser og gagner han selv. 

Mitt reelle selv blir Trumps faktiske verden, slik det er. Mitt ideelle selv blir Trumps liksomverden, slik han ønsker at hans støttespillere skal oppfatte den. Det han har klart er å, blant sine tilhengere, diskreditere tidligere troverdige informasjonskanaler, mens han selv har blitt eneste premissleverandør for tingenes tilstand. 

Da blir det eneste målbare det han sier, ikke nødvendigvis det han gjør. Og når noen roper varsku om hans politikk kan han som eneste sannhet si nei, slik er det ikke. Da er det sannheten som er løgn, mens hans manipulerte versjon blir sannhet igjen.

Alle mennesker ønsker at deres forståelse av verden og seg selv skal stemme med hvordan ting faktisk er, det er en behagelig harmoni i det. Men jeg er sikker på at hvis man lar den eller de vi ønsker å være bli viktigere enn hvem du eller vi faktisk er, vil konfliktene bli for store til at vi tåler det, harmonien vil briste og bli til både indre og ytre krig. 

Denne teksten er ett bidrag i konkurransen Vårens beste personlige fortelling. Vil du også være med og konkurrere om 10.000 kroner og kontorplass på 657 Oslo? Les mer om hvordan du deltar her.

Familieferien til Hellas som endte på nudiststrand.

Familieferien til Hellas som endte på nudiststrand.

Ubermensch: topp fire sjåfører du skulle ønske du satt på med.

Ubermensch: topp fire sjåfører du skulle ønske du satt på med.