Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Det har klikka for meg, deal with it.

Det har klikka for meg, deal with it.

Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt?”, skriver den norske poeten Ingvild Lothe. Jeg derimot, lurer på hvorfor jeg er så SINT når jeg er så jævlig søt.

For et par år siden var jeg på vei hjem fra byen med noen venner for å kjøpe meg en melkerull på Deli de luca, da jeg ser en sur heks sitte på asfalten med sigg i hånd. Hun har hatt en dårlig kveld og man kan merke på auraen hennes, at hun som meg, har det i seg.

Vi utvekslet et par aggressive ord, og etter jeg pekte hånende ned på hennes fottøy i irritasjon over at hun ikke ville bomme bort en røyk og sa ”uuuuuu, så kule Jeffrey Cambell-sko”, var fighten i gang. Noen kompiser brøt oss til slutt løs og der sto jeg med en hårdott (som jeg insisterte på var extensions) og hun med en trussel om å ringe politiet. 

Ja, jeg kan bli ufyselig/legendarisk når jeg drikker. Det er nemlig på klubben mørket i sjelen min slippes løs. Bitches be crazy liksom. For noen helger siden endte jeg opp med å sloss med en fyr i ølkøen (på kulestetechnoklubben), begge ble selvsagt kastet ut av stedet, selv om jeg tryglet om å få bli.

Tidligere har jeg overhørt folk peke på meg mens de spør vennene mine om hvorfor jeg ser så sur ut. ”Nei, sånn ser hun bare ut”, fastslår de. Jeg burde kanskje flire i bakgrunnen mens gutta tar snaps av pikken sin på dansegulvet, men jeg ser heller ut som mørkets fyrste. 

Ofte vil folk stolt fortelle meg at de ALDRI blir sinte. GRATTIS MED DET A!, jeg, derimot, ble født som en rasende rakett. Jeg er ikke en sånn typisk ADHD-jente som tagger på t-banen og brenner ned bygninger (ja disse spørsmålene kan man faktisk bli spurt om i psykiatrien hvis det er mistanker om at du har ADHD). Jeg har ikke engang ADHD, men tanken på å ødelegge og bare sloss litt, har alltid vært forlokkende.  

På bussen sitter jeg og hører på britiske jenter som rapper aggressivt inn i øret mitt ”HOW CAN U DO THIS TO ME, GO CHOKE ON SOME FUCKING SEMEN”. Jeg smiler tilfreds og stirrer ut av vinduet, forestiller meg at jeg løper rundt på gata, dytter bort folk som står i veien, kanskje sparker til en tilfeldig hipster eller rockabilly (bare fordi de ser irriterende ut) sprayer ”føkk systemet” over skolen min, setter fyr på dyre porscher med lighter og stjeler Corona og sigg fra DRITT-Rema.

”Hvorfor er du så sint?”, skrev en fyr til meg, da jeg har en tendens til å kanalisere aggresjonen min gjennom fuckboys. Jeg er jo.. SÅ SINT. En dramaqueen, en karikatur av den latin-amerikanske kvinnen med ”sangre caliente”.

Å la aggresjon få herje løs er som rus for meg. Jeg er ofte på jakt etter ”plattformer” hvor jeg kan få lov til å være sint. I romantiske relasjoner sjekker jeg ut hva som skal til før noen lar seg skremme. Alt bunner i den konstante søken som ligger i friheten det er å kunne uttrykke raseri. 

Til mitt forsvar er jeg egentlig en ganske snill og sjenert liten jente (i følge mamma og meg selv), men enhver person med litt kunnskap om menneskesinnet vet at det svartner hardest for de søteste. 

Som tenåring var jeg selvsagt den rene klisjé. På ungdomsskolen kunne jeg plutselig få kjeft fra en lærer som syntes trynet mitt hadde for mye attitude. Munnen åpnet jeg sjelden, men jeg satt der i klasserommet og så provoserende ut med emohatten på snei.

Pubertetens peak varte fra jeg var 11-19, dessverre. Jeg kunne løpe opp og ned trappene skrikende uten å ta hensyn til at lillesøsteren min så på dette som føkka oppførsel. Offentlige scener var mitt rette element, i hetens time eier jeg ingen skam. Hjemme gikk jeg gikk løs på gjenstander, kastet de over bord, vegger og gulv, knuste mobiler og rev i stykker noen plakater.

Det gikk rykter om at noen så meg klapse til ekskjæresten min på åpen gate. På fest så jeg muligheten til å sloss med gutter som kalte meg ”meksikanske hore”, og folk som sa noe frekt til venninna mi. Uansett, hvis noen var ute etter å yppe var jeg parat til å yppe tilbake. 

Sinne kommer ofte til utrykk gjennom en impulsiv adferd når noe føles truende eller krenkende, og vi her til lands er jo en ganske krenka gjeng, burde vi ikke da være sintere? Men fordi sinne ikke er sosialt akseptert blir det undertrykt, fordi det er uunngåelig kan det komme når en minst venter det. 

I perioder kaster jeg ikke så mye som et smil til ”mannen i gata”, noe som ser ut til å være sjokkerende og frustrerende for ALLE som ser meg brenne gjennom løkkas folkemasse. I sånne situasjoner burde jeg muligens tatt folkets råd om å trekke meg tilbake, kjenne på smerten alene i senga, men er det ikke da man blir syk i hode?

For vi har lov til å ha en dårlig dag/uke/måned/år (som den forståelsesfulle nordmann elsker å poengtere), så lenge man ikke viser det i offentligheten. Når stormen har lagt seg, da kan vi vise vårt falske ansikt for deretter å snakke rolig ut. Men jeg har et stort behov for at noen (de fleste) skal få med seg hva jeg føler i det jeg føler det. 

Så da en iskald minimalist oppfordret meg til å IKKE skrive Hate essays tenkte jeg mitt. Hate essay, kjempekul og terapeutisk sjanger. Nå kan jeg endelig la min rasende penn løpe løpsk. 

Natten jeg droppet pillene og sov på en parkbenk.

Natten jeg droppet pillene og sov på en parkbenk.

Med kald øl og pølse skal Sverige reise seg igjen.

Med kald øl og pølse skal Sverige reise seg igjen.