Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

I en tynn tråd – Dagen jeg glemte noe inni meg.

I en tynn tråd – Dagen jeg glemte noe inni meg.

Jeg kjente det med en gang jeg våknet. Det var den følelsen, følelsen av å ha glemt noe, men ikke huske hva det er.

Som den dagen jeg gikk ut fra tannlegen med en merkelig følelse i både hodet og føttene. Hadde jeg glemt å betale? Nei? Det var ikke før jeg hadde spankulert oppover hele Karl Johan og bøyde meg ned for å knyte skolissene, at det gikk opp for meg: Jeg hadde glemt å ta av meg de blå skoposene.

Og nå, reprise. Jeg begynte å gå hvileløst rundt i leiligheten på jakt etter ubetalte NRK-lisenser eller en overmoden banan fra veska jeg brukte forrige måned. Og det var da jeg bøyde meg ned i veska, at jeg ikke lenger hadde en vag følelse av å ha glemt noe; det var en vag følelse av å bli knivstukket. «Au», sa jeg høyt. Kvalm var jeg óg. Og hvorfor hadde jeg plutselig fått feber? Min umiddelbare tanke var at blindtarmen min hadde sprukket, og jeg fant ut at det mest logiske ville være å gå på badet for å sjekke ståa ved hjelp av selvutført gynekologisk undersøkelse.  

Det tok ikke mer enn noen sekunder i sprikende tilstand før jeg kunne trekke den ut, og det var ikke blindtarmen. Det var noe mye, mye verre.

Jeg hadde ikke glemt en banan. Jeg hadde glemt en tampong, og nå hadde den vært der inne og ulma i en uke. Dere kan selv tenke dere. I en tilstand blandet av sjokk og selvforakt klarte jeg ikke annet enn å holde den opp foran meg, som om den var et mytisk objekt: Integriteten min hang i en tynn tråd.

Fra sjokkfasen gikk jeg nå over i fase to, fornektelse. «Dette kan ikke skje meg, dette skjer bare med de jentene på TLC som føder uten en gang å vite at de har vært gravide», tenkte jeg mens jeg kjente panikken bre seg i kroppen. «Jeg er... white trash», ropte jeg høyt til meg selv, før jeg foretok en ny inspeksjon. Sånn for å sjekke at jeg ikke hadde glemt noe annet oppi der. På dette tidspunktet var ingenting umulig.

Kysten var heldigvis klar, og som i alle traumatiske krisesituasjoner nådde jeg nå fase tre: bearbeiding av traumet. Hvem kan jeg fortelle dette til, tenkte jeg. Og svaret på det spørsmålet burde vært ingen, jeg vet det. Fortell det til INGEN. Dessverre var min løsning å ta et bilde – ja et bilde – av meg selv med det fremmede objektet pluss legge ved et par gode ord om hva som hadde skjedd, og så sende til mine to venninner på Snapchat. De vil forstå, tenkte jeg.

Det var etter jeg hadde sendt bildet at jeg tok en kjapp titt ned på telefonen min. Og det var da jeg så det: Det var ikke kun mine to gode venninner som ville få se meg i mitt mest nakne øyeblikk, jeg hadde også klart å sende det til ... onkel!

Nei, nei,nei. Jeg ristet telefonen og trykket på febrilsk på skjermen. Men jeg visste at det allerede var for sent.

Den blodige, eldgamle tampongen bevegde seg nå i lysets hastighet, den var ustoppelig.Jeg kollapset på gulvet, la meg utstrakt på varmekablene: Nok en gang dette stikket i magen, følelsen av ubetalte regninger og plukke opp brune bananer fra bunnen av veska – følelsen av at noe i deg er råttent.

Og den følelsen – den glemmer jeg aldri. Det tror jeg ikke onkel gjør heller.

Visdom fra verdens mest romantiske by i verdens mest promiskuøse land.

Visdom fra verdens mest romantiske by i verdens mest promiskuøse land.

Natten jeg droppet pillene og sov på en parkbenk.

Natten jeg droppet pillene og sov på en parkbenk.