Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Natten jeg droppet pillene og sov på en parkbenk.

Natten jeg droppet pillene og sov på en parkbenk.

«Denne er sikkert bra.» Grått metall. Litt skitten, men solid. Nær en søppelkasse. «Skal jeg gjøre dette?» Noe lukter bleie. «Ja.»

I over fem år, har jeg tatt 1600 milligram med reseptbelagt medisin hver dag. Et mer foruroligende antall når summert til sine samlede 2.92 millioner milligram. Regler: Ingen alkohol. Mye søvn. Ukentlige legeavtaler. Rutine. Brukermanualen for å leve med Bipolar Lidelse. Som enhver instruksjonsbok, ofte ansett som uviktig og skuffet bort til et neglisjert sted.

Regler er kvelende. Etter fem år og 2.92 millioner milligram, fortjente jeg å bryte et par. Bor i kjelleren til foreldrene mine. Ingen jobb. I behov av en frisyre men ikke råd til en brukbar en så hvorfor engang gidde når jeg sikkert bare kan gjøre det selv med en negleklipper. Dette er en person som fortjener et avbrekk.

Det er vanskelig å sove her. Ukomfortabelt. Jeg skulle ønske jeg kom forberedt, men alt skjedde så fort og jeg er et voksent barn som bor i kjelleren som jeg hadde verdigheten til å forlate uten å stoppe for å ta med tannkost og et pledd.

Spørsmål: Er jeg ment å leve resten av livet mitt, fem, tretti, eller seksti år til, bærende rundt på fire beger med medisiner i ryggsekken min? Vil jeg alltid leve i den ene enden av en kjetting som fører til et apotek? Har legene mine retten til å kartlegge timene av dagen min? Er å se bort fra brukermanualen respektløst mot foreldrene mine som elsker meg men som kan ha mistet synet av at jeg er en person?

Idé: Besvar alle spørsmål med nei. Handling: Begynn dag med havregrøt, kaffe. Subtraher piller fra diett. Vent. Utfall: Frihet. Paranoia, Sinne. Miste grep om virkeligheten.

Når jeg er fri, sklir jeg inn i en annen person. Jeg har tanker som ville forstyrret mitt medisinerte selv. Og så, når Mamma gjøv løs på meg, når hun skrek, når jeg så meg selv som barnet boende i kjelleren, når jeg foraktet meg selv for å ikke være den voksne som lillesøsteren min er, sa jeg ting og følte ting som ikke er naturlige. Jeg så farger jeg vanligvis ikke ser. «Kom deg ut» og det gjorde jeg. Jeg kunne ha pakket mer praktisk, da disse saltkringlene fra et flyselskap har bodd i veska mi i 6 uker, men jeg tror jeg kan trakte kringlestøv inn i munnen min selv om det gjør meg tørst og jeg ikke har vann.

Vold er ikke en del av mitt medisinerte selv, men det bor muligens et sted i den syke delen av sinnet mitt. Dette syke spøkelset trengs det 2.92 millioner milligram for å begrave. «Jeg er ikke et monster, men hvis jeg er det, er det ikke min feil.» Rasjonalisering holder meg våken, jeg skulle ønske jeg kunne se stjernene herfra.

Jeg gråter fordi, på et barnslig nivå; det er bare ikke rettferdig. Jeg gråter fordi jeg ikke ba om dette. Jeg gråter fordi ingen ba om dette, så jeg er ikke spesiell. Jeg gråter fordi jeg kan sverge på at jeg hører lyder, men det er ingen. Jeg er fanget her og hvem kan jeg klandre utenom meg selv? Jeg tror ikke det er en gud, så bare, meg.

Spørsmål: Hvorfor finnes fengsler? Teori: For å hindre det infiserte fra å forgifte det friske. Fengsler er stygge, de er kalde, de har et formål. Milligram er et fengsel, bygget mot et formål. Hvis ikke et fengsel, kanskje en krybbe med meg som barnet. Uavhengig av formen deres, så er de rammene mine. Selv om jeg flyter ut uten dem, tidvis, ville det vært fint å unnslippe rammene og se stjernene. Å sove på noe skittent og eksponert, men solid.

Men jeg ligger her og det er ingen stjerner og metallet er kaldt. Og det føles ikke som frihet, det føles som noe annet. Dersom medisin er en celle, så er fraværet dens det omvendte, eller, resten av verden. Hele verden som oversvømmer demningene til sinnet ditt er ikke en ønsket frihet.

Jeg våkner i senga.

Jeg våkner og husker å fikse vinduet jeg kom gjennom klokken 1 om natta. Mamma vet ikke at jeg er her enda. Senere, skal jeg unnskylde på vegne av det alternative selvet. Jeg trenger dette taket og disse veggene.

I en tynn tråd – Dagen jeg glemte noe inni meg.

I en tynn tråd – Dagen jeg glemte noe inni meg.

Det har klikka for meg, deal with it.

Det har klikka for meg, deal with it.