Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Mitt liv som tater.

Mitt liv som tater.

Jeg vokste opp i en taterfamilie. Du tenker kanskje på en mørk, grønnøyd sigøyner som reiser hvileløst rundt med onde intensjoner om å bedra og lure resten av samfunnet iført sånne lag-på-lag-skjørt sånn som romfolket på Olaf Ryes plass har? Ikke vondt ment mot noen, det er bare ikke det samme.

I 1992 dansa moren min seg inn på en sjarmerende, ung mann som ligna på den forgudede Jon Bon Jovi – han var en stolt eier av travhester, hadde en NM-tittel i boksing og rikelig med gullsmykker. Et par svingom senere kunne jeg kalle ham stefaren min, og ganske snart fikk jeg også tre brødre, ekstra besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. En riktig taterfamilie.

Vi krysset landegrenser med campingvogn hver sommer. Merket var alltid Hobby, den streite i hvit og marineblå. Ringer med hestehode glitret, tatovert hud fortalte om fortid, merkeklær og velstelt hår viste velstand. Se for deg en blanding av Tony Soprano og Mickey O'Neil i Snatch komme kjørende i en nypolert, dyr bil, så er du ganske nære sannheten.

Flere i familien jobba sammen som håndverkere, så resten av slekta ble med dit det fantes hus som skulle bygges. Jeg var like velkommen uansett hvilke av vognene jeg gikk inn i, så lenge de ikke tilhørte de tyske turistene med neonfargede grilldresser.

Utenfor samfunnets fordømmelse og innenfor ringer av Hobby-vogner, ikke så ulikt russebuss-formasjonene jeg skulle se i Kongeparken og på Tryvann noen år senere, fikk jeg et innblikk i en verden preget av poker, forkjærlighet for kampsport og våpen og vibrasjoner av dansband og country som sloss om å overdøve hverandre.

Ingen lot seg stoppe av hvorvidt de var født med musikalsk talent eller ikke. Du må jo kunne få gleden av å synge, selv om det i mitt tilfelle ikke høres så fint ut.

Men det var ikke bare kos. Første gang jeg følte meg redd pappas oppførsel var jeg 10 år og hadde vært ute og lekt hele dagen, da nabogutten kom og dynka ansiktet mitt ned i bakken. Gjørmete, våt og trist gikk jeg hjem. «Hva har skjedd? Hvem har gjort deg noe?», sa pappa med skarp stemme da han så meg i døra.

«Det går bra», sa jeg og løy om at nabogutten og jeg bare hadde lekt. Det klirra i gullringene da pappa tok meg i armen og dro meg målbevisst med ut igjen. Herregud, så flaut, tenkte jeg mens pappa banka hardt på naboens dør. Mens stemmen hans ropte, så jeg på de fortumla ansiktene til foreldre og barn som stadig ble blekere, og munnene hang åpne som prikken under et spørsmålstegn.

Når lærepenger kommer mot deg som skudd i en dialektblanding av svensk, trøndersk, noe nærliggende Oslo og Romani, er det kanskje vanskelig å holde følge. Trusler betyr ikke nødvendigvis at noe kommer til å skje, men det betyr heller ikke at den som ytrer de ikke ville vunnet i en slåsskamp. Enten alene, eller med fem fettere i ryggen.

Jeg sier ikke at man bør ty til vold, men jeg har lært at man ikke skal godta å bli tråkket på eller behandla urettferdig. Du skal heller ikke la det skje noen rundt deg, eller i det hele tatt. Og kanskje du burde passe litt på når du tar med en kjæreste hjem til en overbeskyttende pappa med taterblod.

Det kunne ha vært jeg som valgte ut min første campingvogn i lykkerus sammen med ungdomskjæresten min, fikk tre nydelige barn og to hunder som lyder Chanel og Burberry. Men skjebnen er uforutsigbar og jeg endte med å velge noe annet.

Jeg slutta å bli med på reise, flytta til Oslo og begynte på Westerdals. Jeg ble formet trygt inni den fancy betongboksen med rosa hår og helsort antrekk mens jeg knasket på kortreiste, økologiske gulrøtter og trykket ”interessert” på alle de kommende utstillingsåpningene.

Jeg har fortsatt igjen å rope til noen at «je ska dabba dom med kjuron», men fortiden min huker tak i meg når jeg minst venter det. Det var på en tur med Kielferga jeg virkelig innså at jeg er et resultat av miljø, ikke arv. Jeg satsa alt på casino, valgte skytespill i arkaderommet og følte meg hjemme da de sang folkelige slagere i show-loungen.

Selv om jeg har tilbrakt tolv somre på camping taper jeg fortsatt i minigolf, men jeg har forstått verdien av å føle seg trygg og tørre å beskytte de jeg er glad i. Jeg er kanskje litt vel godtroende når det kommer til ”shady” mennesker, men jeg har heller aldri opplevd noe ubehagelig ved å bare være åpen og hyggelig mot nye mennesker og måter å leve på.

Ta det fra ei jente som utelukkende dansa til Aaliyah og Destiny’s Child som liten, men som måtte tilbringe måneder med Vikingarna og Kenny Rogers på repeat hvert år – ikke døm ukjente mennesker før du faktisk har blitt kjent med dem.

Pedofile er også mennesker.

Pedofile er også mennesker.

De tingene jeg gjør for kjærlighet.

De tingene jeg gjør for kjærlighet.