Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Når man plutselig får kreft er det enkelt å kødde, men vanskelig å le.

Når man plutselig får kreft er det enkelt å kødde, men vanskelig å le.

Som en voksen og fornuftig kvinne med forholdsvis god kontroll på livet er jeg ganske klar over at alle valg jeg tar får en eller annen konsekvens. Sprit + vin + øl = oppkast. 0 inntekt + ubetalt regning = inkasso. Penis + klamma - kondom = Olafiaklinikken. Så da jeg 19. august i fjor fikk en telefon med beskjed om å komme til Ullevål samme dag fordi «noe ikke er som det skal», ble jeg mildt sagt overrasket. Jeg kunne ikke begripe hvem jeg hadde ligget med eller hva jeg hadde drukket for å potensielt ha dratt på meg noe så tåpelig som kreft. 

Etter legen hadde lagt på røret så jeg meg helt nødt til å ringe min venninne, Emilie, for å be henne om å bli med meg til sykehuset. Deretter ringte jeg min mor som bor 100 mil unna, la meg i fosterstilling på kjøkkengulvet og vekslet mellom å sikle, hyperventilere, brekke meg og skrike «hjelp meg, hjelp meg, hjelp meg, hjelp meg» inn i telefonen.

Finner du deg selv i en lignende situasjon, anbefaler jeg denne reaksjonen på det varmeste. Selv har jeg kun brukt den i forbindelse med kreft- og utroskapsbeskjeder, men den viste seg å være svært effektiv, for da Emilie kom inn døren var jeg helt rolig.

På Ullevål ble vi møtt av en meget hyggelig lege som kunne fortelle at muskelknuten de hadde fjernet fra livmoren min i juni, viste seg å være en sjelden svulst som ca. ingen i hele verden får. Den var faktisk så sjelden at de måtte sende jævelskapen til Boston på et to måneders opphold for å finne ut av hva det var. Jeg prøvde å se positivt på det hele og tenkte at om jeg dævver nå, så er det i alle fall en liten del av meg som har fått besøke USA. 

Videre fikk jeg beskjed om at jeg måtte til alle mulige undersøkelser for å finne ut av om det var flere svulster andre steder i kroppen, og om de hadde fått ut alt av den opprinnelige. Min reaksjon på all denne infoen ble, rasjonelt nok, selvbebreidelse. Jeg begynte å lete etter grunner til hvorfor dette hadde skjedd med akkurat meg, og hva jeg hadde gjort galt. 

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra Spania hvor jeg og en annen venninne, Josefine, hadde kødda om at vi hadde solt og drukket på oss kreft. Var det plausibelt at sangria og brent overkropp hadde ført til akutt kreft i livmoren? 

Eller kunne det kanskje være at dette var universets måte å straffe meg for diverse kreftbaserte jokes opp gjennom tiden? Spørsmålet om man kan pule eller drikke på seg sjeldne svulster kom også opp, men det viser seg at kreft i livmoren ikke er et resultat av utsvevende livsstil, kun ren og skjær uflaks. 

«Jaha. Hva gjør jeg nå da?», spurte jeg Emilie mens vi gikk hjem til meg igjen. 

«Dette takler vi. Dette suger, men dette takler vi», svarte hun. 

«Jeg vil drepe noen. Eller drikke. Eller drepe meg selv mens jeg drikker.»

«Nå går vi på butikken og kjøper øl. Vil du ringe noen flere? Skal jeg ringe? Ragnhild? Tore? Jonas?»

«Jeg skjønner ingenting. Skal jeg dø nå, eller hva? Også jeg som har ligget så utrolig lite.» Jeg stopper opp, slår nevene ut i luften og stamper i asfalten. 

«Nei nei, du skal ikke dø og du skal ligge masse. Men akkurat nå skal vi drikke», svarer Emilie rolig og tar hendene mine i sine.

«Hvis jeg dævver før jeg har fått gitt ut bok eller stått stand-up, så klikker jeg.»

B - 17759752_10158431715110043_761241413779527635_n.jpg

De påfølgende månedene ble jeg fullstendig avhengig av vennene mine, alkohol og galgenhumor. Gjerne alle disse tre kombinert. Enkelte dager var jeg helt nummen og apatisk, andre dager hadde jeg så massiv dødsangst at jeg knapt klarte å stå på beina, men jeg greide likevel å joke om ting når det ble for ille. Som et produkt av min egen generasjon og med adresse innenfor ring 2 har jeg nemlig vanskelig for å forholde meg til noe som helst uten en viss ironisk distanse, og det inkluderer tydeligvis også egen kreftsykdom. 

Jeg hadde fått beskjed om at sannsynligheten for spredning var liten, men jeg skal ærlig innrømme at det likevel finnes langt fetere resultater å vente på enn akkurat det. Jubelen sto derfor i taket da legen ringte og sa at de ikke hadde funnet flere svulster, og med unntak av da jeg fikk premierebilletter til «American Pie 5» i 2006 har jeg sjelden vært så letta og glad. 

Jeg rakk dessverre ikke å nyte denne lettelsen så veldig lenge siden jeg måtte inn til ny operasjon og biopsi en ukes tid senere. Jeg husker ikke ordrett hva som ble sagt, men jeg våknet fra narkosen til beskjed om at jeg etter all sannsynlighet måtte forberede meg på å fjerne livmoren. «Ja, ja, jeg slipper i det minste mensen», sa jeg til legen, uten at noen av oss lo noe særlig av det. 

Ukene som fulgte frem til operasjonen hvor de skulle røske ut halve underlivet mitt (her er hysterektomi den korrekte terminologien), ble fylt med syke mengder Netflix, syke mengder alkohol, og syke humørsvingninger.

Jeg kjente på et sinne som jeg aldri har vært borti før og jeg fikk en akutt trang til å dytte gravide damer foran trikken eller kjøre mitt eget hode inn i en vegg. Jeg prøvde febrilsk å kødde vekk hvor jævlig jeg hadde det ved å legge ut artige bilder på Instagram og Snapchat, men det slo helt feil og resulterte bare i et lass av bekymringsmeldinger og altfor få likes.

Noen dager skal jeg innrømme at jeg hadde det helt ok, ja, til og med faktisk på grensen til bra. Alle rundt meg stilte opp til alle døgnets tider, og til tross for at jeg befant meg i en megakjip situasjon, følte jeg meg privilegert og heldig som hadde så mange bra mennesker i livet mitt. Det var unntakstilstand i hele vennegjengen og hver gang jeg hadde behov for å feste, spise middag eller en som kunne sove over, så var det alltid noen som stilte opp. 

Alle sa at jeg var sterk og flink, men jeg følte meg bare som en byrde. Jeg tenkte at alle andre hadde taklet en slik diagnose bedre enn meg. Ikke fikk jeg til å jobbe, ikke fikk jeg til å skrive. Ikke fikk jeg til å gå på skolen og ikke fikk jeg trent. Jeg følte på en massiv skam over å takle dette så utrolig dårlig, for det finnes åpenbart verre utfall enn mitt eget når kreft er involvert, så jeg tok i bruk alle mulige metoder for å slippe å kjenne på hvor vondt jeg hadde det.

Da operasjonen begynte å nærme seg, kjente jeg mer og mer på at jeg var ganske redd. Likevel brukte jeg store deler av energien min på å kødde det vekk og lette på stemningen i stedet for å snakke om hvordan ting egentlig sto til. Kvelden før selve inngrepet gikk med til barbering av kjønnsorgan og ikke minst tømming av tarm, og inne på klystérrommet innså jeg plutselig realiteten av det hele. 

Der sto jeg altså med trusa nedpå knærne inne på et lite, turkist kott, med vaselin i den ene hånda og klystér i den andre, klar til å påføre meg selv diaré fordi jeg skulle operere ut livmor, livmorhals og eggledere på grunn av kreft. 

Utenfor døra gikk folk forbi og snakket om henting av barn og juleferie på Gran Canaria. Jeg bøyde hodet bakover og lo høyt mens jeg tenkte på at dette var så fullstendig fjernt fra hvordan jeg hadde forestilt meg høsten 2016 at fy faen.

Jeg skulle til å sende en snap av denne absurde situasjonen, men valgte for første gang på flere måneder å la være. Jeg satte meg ned på toalettet og begynte å hulke fordi jeg innså at ikke bare skulle de fjerne livmoren min, men de kom også til å gjøre et realt inngrep i min evne til å søke tilflukt i ironisk distanse.

De tingene jeg gjør for kjærlighet.

De tingene jeg gjør for kjærlighet.

"Barceloca"

"Barceloca"