Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Jeg rakk aldri å bli flink før jeg ble dårlig.

Jeg rakk aldri å bli flink før jeg ble dårlig.

Ambisjonsnivå kan potensielt gjøre fallhøyden ganske skummel og det er forståelig hvordan «flinke piker» som bruker hvert ledige sekund til å sjonglere gründervirksomhet, podens rennaræv, temafester, matlaging, PT-timer, bloggen, utallige DIY-prosjekter og et perfekt sparklet ansikt, får kjenne på hvor ekstra hard og kald bakken er når den blir truffet fra the sky, i dette tilfellet også the limit. Døgnet har helt enkelt for få timer for de flinke, og for mye usøtet grønn te kan virke svimlende. Til slutt mister de balansen og faller hodestups. På bakken står jeg og stirrer på dem, med misunnelse i blikket.

Etter det grasiøse fallet må pikene legge seg godt til rette og holde seg på bakkenivå til de kjenner seg klare for å begynne å klatre igjen. Ambisjonsstigen står trofast og venter, den er laget av roségull og dekorert med instagram-likes. Er det ikke egentlig drømmen? Jeg hater å innrømme det, men jeg ville også være en sånn «flink pike». Jeg mener, skulle jeg først gå i bakken skulle det da for helsike være fordi jeg var drita flink!

Men hva når det ikke er flinkheten som får det til å smelle? 

I fjor høst fikk jeg plutselig skikkelig vondt inni meg, lufta gikk helt ut kjentes det ut som, men det hadde lite med noe fall fra høyden å gjøre er jeg redd. Ambisjonene mine om å ha ambisjoner var riktignok skyhøye, men selve veien til toppen ofra jeg ikke mange tanker.

Helt uten forvarsel fikk jeg være med på spillet på min egen måte. Jeg trodde at jeg også kunne jobbe fulltid og holde på med kunstneriske sidesprang på kveldstid, men ikke denne jenta. Etter jobb satt jeg asosialt i sofaen og trøstespiste, forbannet meg over HBO-brukergrensesnittet og registrerte knapt at de neglisjerte drømmene kom snikende før de slo lufta ut av meg. Det var flaut, jeg lå jeg der som en uformelig klump i fosterstilling.

Bitt i rompa og slått i bakken av min egen latskap satte jeg spørsmålstegn ved meningen med alle drømmene mine om jeg uansett bare skulle se på dem. Følelsen av å snuble på stedet hvil var et faktum. «Pikene» klatret lydig og målrettet oppover stigene, mens jeg hadde møtt på den tjukkeste og lengste slangen. Med ett bitchslap hadde den sendt meg rett tilbake til start. Hele spillbrettet måtte kastes. Jeg rakk med andre ord ikke å bli flink før jeg ble dårlig.

Det kan være at jeg underbevisst innså at jeg bare er en sånn helt enkel, jovial, lett siklende arbeidsmaur som til tross for sine innbilte og påståtte drømmer egentlig bare er helt ordinær? "Liten, men så stor at han er passe til seg sjøl." 100% Maurits pissmaur.

Er det i så fall grunnen til at jeg føler meg så himla dritt, at noe i meg har innsett at det er på tide å gi opp illusjonen om å prøve å skulle være en sånn flinkis, fordi den faktisk bare gjør meg sliten? (Let's face it, den eneste motivasjonen til at jeg klarer å skrive denne teksten er at jeg veit at det ligger ti laken, og en kontorstol til låns i enden av den lange tunnelen.)

Det er nok på høy tid at jeg innstiller meg på at det er ok å være middels. Medium. At det finnes et sted der fallhøyden ikke er dødelig, men som også er fritt for ormebol. Et sted der man godtar at man faktisk ikke er flink i alt. Og burde det ikke egentlig holde lenge å være «snill pike»? Hvem andre enn deg selv bryr seg egentlig om flinkheten din? 

Forresten, å oppdatere det gammelmodige og nedlatende ordet «pike» som får alle som bruker det til å høres ut som en bitter gubbe med lang krokete pekefinger, burde vel strengt tatt ikke være for vanskelig selv for oss helt vanlige dødelige, men kanskje noen ordentlig flinke der ute kunne tatt på seg oppgaven allikevel? 

Middelklasse-sosialdemokratiet er alt som hindrer meg fra å være en krigselskende diktatur-fan.

Middelklasse-sosialdemokratiet er alt som hindrer meg fra å være en krigselskende diktatur-fan.

Pedofile er også mennesker.

Pedofile er også mennesker.