Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Pedofile er også mennesker.

Pedofile er også mennesker.

I november i fjor blusset en ny samfunnsdebatt om pedofili opp etter at den såkalte «Dark Room-saken» ble gjort kjent i media, der 51 menn ble identifisert som del av et pedofilt overgrepsnettverk som omfattet hele Norge.

Vi har hatt tilsvarende debatter i flere tiår, og i likhet med forgjengerne var denne forutsigbart vond, vanskelig og lite givende. Og om én ting ble gjort åpenbar i kjølvannet, så var det at vi fortsatt vet smertelig lite om pedofili og hva vi skal gjøre med det. De få uttalte ekspertene på feltet i landet kan ikke si noe med sikkerhet, hverken om årsak, preventiv eller reaktiv behandling. Det eneste de enes om er at de er uenige.

Samtidig som vi ikke vet hva, skjønner alle at noe må gjøres. Av de få tingene vi mennesker kan stå sammen om, så er barns trygghet selvsagt. Ett overgrep er ett for mye. Ingenting mer utilgivelig. De som utøver kardinalsynden, ser på barneporno, eller tenker tanken, er monstre. Ondartede kreftsvulster verden hadde vært bedre foruten. Den samme totale avskyen bor i de fleste mennesker, også i de som forsker på, og jobber med, pedofili, og de som står ansvarlig for å delegere forskningsmidler til dem igjen. Det er problematisk.

I dag har personer med pedofile tanker i realiteten bare ett valg: å slåss med demonen sin i ensomhet, i skyggene. Alternativet er blindt, frådende hat. Umiddelbar transformasjon til monsteret. Den ondartede kreftsvulsten. I praksis død for alle.

«Hadde jeg vært pedofil hadde jeg tatt mitt eget liv,» hører jeg ofte. Kanskje, men det er du ikke, og det vet du ikke, og du hjelper ikke.

Jeg føler på det selv. Den unyanserte forakten. Den fullstendige mangelen på forståelse. Men hva godt gjør det?

Det er ingen som velger å være seksuelt tiltrukket av barn.

Vi har kommet til det punktet som samfunn at det ikke lenger holder å smelle i bordet at pedofili er galt og at pedofile fortjener å dø. Verden er en konstellasjon av gråtoner. Godt/ondt og svart/hvitt er en fattig, utdatert illusjon. Kokt ned til essensen er vi mennesker som vil godt, og noen ganger trenger hjelp på veien.

Du er 16 år gammel og har innsett at det bor følelser i deg som ikke burde være der. Hva nå? For de som finner seg selv i det marerittet er vi nødt til å bygge en reell nødutgang som ikke fører til et annet mareritt. Dersom det finnes et fnugg av vilje til å komme ut av det mørkeste skapet er vi nødt til å sørge for at høygaflene, faklene og tennvæsken utenfor døra blir erstattet av nestekjærlighet, skulderklapp og forståelse.

Å hate er enkelt. Vi kan bedre. Vi må elske medmenneskene våre. Også pedofile.

Jeg rakk aldri å bli flink før jeg ble dårlig.

Jeg rakk aldri å bli flink før jeg ble dårlig.

Mitt liv som tater.

Mitt liv som tater.