Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Middelklasse-sosialdemokratiet er alt som hindrer meg fra å være en krigselskende diktatur-fan.

Middelklasse-sosialdemokratiet er alt som hindrer meg fra å være en krigselskende diktatur-fan.

Etter den utslåtte presidentkandidaten Melanchon ikke valgte å be velgerne stemme Macron istedenfor Le Pen i andre runde av presidentvalget har igjen koblingene mellom ytre venstre og ytre høyre blitt en del av den offentlige samtalen. Hesteskoteorien har blusset opp: ideen om at det politiske bildet er ikke en akse, men en U, hvilket gjør at ytre venstre står nærmere ytre høyre enn den gjør moderate høyre.

Mitt utgangspunkt er som følger: størstedelen av livet har jeg vært på venstresiden, den andre delen har jeg vært for opptatt av fotball, skole og venner til å bry meg. Rettferdighet og frihet, menneskerettigheter og krigsmotstand har vært mine indre paroler.

Allikevel, hver eneste gang det dukker opp en form for autoritær tanke, bevegelse eller idé blir en del av meg full av spenning. Tanken på dette fenomenet kan gi meg en følelse som minner om rus, det er som om jeg nærmer meg Sannheten, på samme måte som religiøse nærmer seg guddommelig sannhet.

Tanker om renhet, kraft og ensretting, samt tankesprang om store konspirasjoner som knytter politikere, storkapital og aristokrati sammen, vekker alltid min interesse. De kan ta form i alt fra grandiose, nærmest religiøse, utopier til en umiddelbar fryd over vår kollektive frykt for verdenskrig. Ofte har jeg tenkt er at det skyldes at det er så uhørt, som en samfunnsfetisj, et lite flak av ungdomsopprør, en slags intellektuell rastløshet, et slag i siden på min middelklasse-sosialdemokrati-oppvekst.  

Matthew MacWilliams, en amerikansk forsker, står bak en skala som kalles “The Authoritan Scale”. Denne skalaen viser til at det finnes en spesiell type mennesker som støtter autoritære bevegelser; det eksisterer en sammenheng mellom kulturkonservative verdier og vilje til å støtte ekstreme politiske tiltak i møte med store utfordringer.

Det finnes altså noen mennesker som er skrudd sammen til å støtte en autoritær bevegelse eller leder. Sist ble det sett i det amerikanske valget i høst, hvor en stor del av Trump-velgerne var i besittelse av dette autoritære personlighetstrekket.

På Facebook er jeg observerende medlem av gruppen "Vi som bryr oss om avisa Klassekampen", en sentral debattarena for det såkalte “koko-venstre”. Her hylles det potensielle trekløveret Trump - Putin - Le Pen, og det foregår en evig kamp om hvor dypt man har gjennomskuet den liberale verdensorden.

Det er et slags venstresidens id som utspilles her, hvor gamle sosialister endelig får ta del i den innvandringskritiske og fascistiske diskursen den ytre høyresiden har eid i årevis. Og kikker jeg ikke inn her, fra min orkesterplass, fordi det er et speilbilde av mitt eget id jeg ser her? Som når Leland Palmer i Twin Peaks kikker inn i speilet og ser seg selv som Bob og gliser når han er under demonens innflytelse. 

Det er ikke det faktisk politiske, altså realpolitikken, som tar bolig i meg, ikke engang til mitt ubeskyttede sinn. Et politisk forslag om strengere innvandringspolitikk, mer makt til statsministeren eller sterkere ensretting i kulturen vil også min ryggmargsrefleks skyve bort. Det er følelsen av politikken, tanken om den store lederen støttet av de sterke horder, villig til å gjøre det som må til for vårt felles beste, som treffer meg. Det traff meg da jeg var ung og leste om stalinismen, uten et sterkt overjeg som kunne beskytte meg fra å argumentere for nødvendigheten av diktatur. 

Jeg er heldig som har denne middelklasse-liberalisme-muren mellom meg og det autoritære, slik at jeg kan beskytte meg mot min indre diktator-digger-demon. At jeg kan, basert på (hva jeg anser som) rasjonalitet og medmenneskelighet, ta avstand fra min natur, fra mitt id, og kjempe (skrive en kronikk i halvåret og stemme SV annethvert år) for demokrati og internasjonal solidaritet.

Hadde jeg derimot vært offer for en annen oppvekst, ville jeg ikke vært i posisjon til å ta avstand fra mine barbariske instinkter, og falt hen til krefter som gjør mitt og andres liv verre.

Dette vil jeg tro jeg har til felles med mange andre på venstresiden, for ved i det hele tatt å plassere seg der har man nødvendigvis valgt bort den borgerlige ide om frihet. Frihet er noe annet, noe mer, enn å stemme ved valg og betale lite skatt. Det er håpet om en samfunnsorden som er større og bedre enn den vi har i dag.

Enhver ideologi har sin utopi, og desto luftigere utopi jo større er både den øyensynlige nødvendigheten og aksepten for det brutalt herskende. Slik kan det tenkes at det finnes likheter mellom mennesketyper på venstresiden og høyresiden.

For min egen del tror jeg at det finnes en annen, styggere sti for meg, som heldigvis forblir utråkket, fordi min (ut)dannelse førte meg til den moderne venstresiden. Og derfor må jeg også minne meg på at selv om sentrumspolitikken ikke fikser verden står den sjelden bak folkemord. 

Den følelsen når unge mennesker ikke lenger lurer på hvem de skal bli, men hva.

Den følelsen når unge mennesker ikke lenger lurer på hvem de skal bli, men hva.

Jeg rakk aldri å bli flink før jeg ble dårlig.

Jeg rakk aldri å bli flink før jeg ble dårlig.