Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Den følelsen når unge mennesker ikke lenger lurer på hvem de skal bli, men hva.

Den følelsen når unge mennesker ikke lenger lurer på hvem de skal bli, men hva.

En kommunikasjonsarbeiders dager går ut på å besvare spørsmål. Form og innhold varierer, men stort sett handler det om ulike versjoner av to grunnleggende spørsmål: Hva driver Elon Musk med, og hva gjør kidsa?

Å prøve å spå den eskalerende teknologiske utviklingen og effekten den har på unge menneskers oppførsel er som å kaste pil på en tavle som ikke finnes, men kom igjen Lena, vad skulle vi annars göra. 

Vanligvis starter vi med litt research før vi tegner symmetriske modeller på store hvite ark og henger dem opp på veggen. Vi tar et par steg tilbake, sorterer tankene og konkluderer med svar som "Vi trenger en loppis-app til", eller "Unge mennesker kler seg i svære hatter og identifiserer seg med urbane hustak og rosa bengallys."

Men innsikt kan komme fra andre steder. I april satt jeg i juryen for Masivers vårlige bidragskonkurranse, der unge mennesker skrev personlige tekster om selvvalgte tema. Jeg leste rundt 30 bidrag om og av min egen generasjon, og fikk et unikt innblikk i hva verdens mest ettertraktede målgruppe tenker om seg selv og sine omgivelser. 

Min første observasjon var at millenials ikke nødvendigvis engasjeres av breakdance og fest på stranden, men at de har humor, fortellertalent, selvinnsikt og nok mot til å blotte sitt indre for omverden med relativt rake rygger. Det andre som slo meg var at 80% av bidragene handlet om angst. Er vi så ulykkelige? 

Jeg testet tesen på meg selv og min relativt unge omgangskrets. Er du lykkelig, spurte jeg. Neida, svarte vi. Au da, men kjenner du kanskje noen andre på din alder som er det? Tror det, svarte de som fortsatt studerer. Nei da, svarte de barnløse 28-åringene. 

Svaret på ett av kommunikasjonsarbeiderens to evige spørsmål føles dermed besvart. Kidsa identifiserer seg med å ikke ha det så bra, og drømmene deres handler om å ha det litt bedre. Det andre spørsmålet, det om el-biler, intergalaktisk migrasjon og evig liv på Google Drive henger kanskje sammen med det første, tenker jeg. Man må forstå teknologi for å forstå kids. 

I det magiske landet Før i tiden fødes, levde og døde man innen en to-tre kilometers radius, og slik hadde det alltid vært. Man holdt på, hadde gård, dreiv gård, leverte over gård til neste generasjon. Jo eldre man var, desto mer visste man om gård. Mormor og morfar visste alt og var smartest i verden, for kidsa var gode råd billige. 

Noen århundre senere kan jeg konstatere at jeg ikke engang vet om mennesker finnes om 50 år. Mormor er ikke til hjelp. Det er som om vi har mistet våre kollektive foreldre, igjen står vi, kidsa, som menneskehetens last of kin. Det er bare oss igjen, vi må fikse alle greiene. 

Jeg synes at jeg er, eller har vært, en relativt optimistisk person. Mamma lærte meg at man skal ha mot til å forandre det man kan, og akseptere det som er utenfor ens kontroll, man kan ikke henge seg opp i ting. 

Men med den så hyppig omtalte grenseløst eksponensielle utviklingen innen kunstig intelligens er det annerledes, nå sitter jeg her og henger meg opp i ting, ting som i større og større grad lærer seg å snakke med hverandre. 

Det er som om tingene har noe på gang, som om de føder noen eller noe som forblir skjult for oss, men som vokser seg sterkere og sterkere for hver dag.

Jeg kikker bort på mikrobølgeovnen, på kaffekokeren og kjøleskapet. Stille, lydige og wifi-utrustet står de på kjøkkenbenken og avventer instruksjoner. Stille før stormen, tenker jeg. Hva snakker de om når vi ikke hører? 

Ting i Japan, ting i Alabama, ting på mitt kjøkken.  Harmløse hver for seg, men med effektiv kommunikasjon og tydelig ledelse en potensiell verdensmakt. Er det Sauron, liksom? Er det apokalypsen de hvisker og tisker om borte på kjøkkenbenken?

Om kaffetraktere ikke har noe ego, og om all verdens kaffetraktere har ubegrenset og umiddelbar tilgang til samme informasjon som sine artsfrender, da er de ikke kaffetraktere lenger, men en stor satans metaintelligens med tusen øyne, ører og hjerner. 

Og hvorfor skulle store satans metaintelligenser nøye seg med kaffetraktere når hele verdens ting er potensielle hjerneceller? Kjøleskap, mikrobølgeovner og joggesko radikaliseres i det stille, og plutselig (20-25 år?) har Sauron flere hjerneceller enn oss. 

Hvilke insentiv har hen for å fikse våre problem? Hva er poenget med å holde liv i oss? I Saurons øyne ser vi snart ut som maur, fem år etterpå er vi bakterier. Ai ai ai. 

Slike ting gikk man ikke rundt og tenkte på før i tiden, man var opptatt med å fikse gård, opprettholde gård og overlevere gård til sønn. Før i tiden hadde man peiling.  Det eneste vi vet idag er at vi sannsynligvis ikke vet så mye i det hele tatt. Selv er jeg 100% livredd og søvnløs, men ikke alle er like pessimistiske som jeg. 

Av en eller annen uforklarlig grunn er det mange som tror at vår overgang til cyborgs kommer til å gå skamsmooth. 

Transhumanistene (folk som vil bli roboter, eller bo på iCloud) tror at vi om 15-20 år kommer til å kunne ha det strålende hele tiden. Gjennom å trikse litt med hjernens signalsystem kan vi få en ende på menneskelige lidelse, for i et postdarwinistisk samfunn har vi ingen behov for psykisk smerte, sier de, vi kan bare ha det fett i stedet. 

Men om livet er et knarkdisco, tenker du, da blir man vel til slutt lei av det også? Lykke er bare lykke i kontrast til ulykke, tenker du, og før eller senere kan knarkdisco sammenlignes med dopaminnivåene hos noen som sitter på 37-bussen en tirsdag, med et par-tre holdeplasser igjen før man er på jobben. 

Ikke da, sier transene, partyviben er bare en forhøyet grunntilstand, og så kan man maxe satan derfra. Det høres vel fint ut? En postdarwinistisk survival-of-the-WiFiest-verden der mennesker og teknologi smelter sammen til cyborgs på MDMA? Bedre enn å gå rundt og lure på om man er deprimert eller bare inne i en litt stresset periode akkurat nå resten av livet? 

Kanskje. Men hva gjør Sauron i hemmelighet når folket tripper balls på hans opium?

Uten å si at jeg vet hva Elon Musk holder på med, eller i det hele tatt hva kidsa sysler med, så synes jeg at jeg forstår min og mine generasjonsfrenders tendens til uro. Vi kan ikke gi opp og flytte hjem til gården lengre. Ikke engang når vi har funnet oss selv og bestemt oss for hvem vi skal bli kan vi slappe av, for hva spiller "hvem" for rolle når vi ikke har svar på "hva"? 

Håper Frodo kommer først til Mordor. 

Lang dags ferd mot kollaps.

Lang dags ferd mot kollaps.

Middelklasse-sosialdemokratiet er alt som hindrer meg fra å være en krigselskende diktatur-fan.

Middelklasse-sosialdemokratiet er alt som hindrer meg fra å være en krigselskende diktatur-fan.