Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

Massakren på Kaninøya.

Massakren på Kaninøya.

Det hele startet da min mor skulle muntre meg opp etter en hofteoperasjon jeg gjennomgikk som seksåring. Jeg var nedfor etter en lang periode i rullestol, og hun ville så gjerne se meg smile igjen. Mamma visste hvor mange timer jeg brukte i dyrebutikker over hele byen, og hvor misunnelig jeg var på min venninne Eva som hadde fått kanin.

Så jeg fikk en kanin. En dritdyr kanin fra dyrebutikken på Oslo City, med stamtavle og silkemyk pels. Det var imidlertid det eneste myke med det dyret. Lille Hopp unngikk for enhver pris bur, kroppskontakt og kos. Lille Hopp rømte hver gang anledningen bød seg.

Selv om vi bygde det største buret vi kunne, sikret med hønsenetting fra tak til gulv, klarte krabaten hver kveld å rømme på mystisk vis. Etter ukesvis med utbryterkunster besluttet vi at Hopp fortjente å være fri.

På samme tid opprettholdt vi en årelang tradisjon ved å dra ut til Gressholmen hver kveld når jobb og barnehage var over. For de som ikke kjenner til Gressholmen, var øya på det glade nittitall et paradis for pinnsvin, slitne studenter, badeglade nudister og kaniner.

For på Gressholmen fant du noe så sjeldent som en frittlevende bestand av husdyrkaniner sluppet fri fra byens mas og kjas. Bestanden hadde etter hvert mangedoblet seg, og etter en spesielt varm sommer hadde kopuleringen nådd sitt makspunkt.

Øyas ressurser ble raskt gnafset sønder og sammen av disse sjarmerende skapningene som fortryllet enhver som gikk av båten. Idyllen var komplett for oss besøkende, men for de få fastboende – særinger som hadde flyttet ut hit for å komme seg vekk fra overbefolkning og trafikkerte stier, var det den fullstendige katastrofe.

Men de hadde vel plass til en liten kanin til? Lille Hopp ville slippes fri, og hvem var vi til å nekte ham det? I en klassisk piknikkurv i rotting med smårutet stoff ble han varsomt fraktet med båten fra Vippetangen. ”Dere har mye god grillmat i den kurven”, kommenterte en solbrun rottweiler-eier på veien ut, og jeg smilte nervøst tilbake. Jeg ville så visst ikke at Hopp skulle bli hundemat, men om så var skulle han i det minste få ta noen sprelske hopp på holmen først.

Vel fremme holdt vi en liten avskjedsseremoni for kjæledyret som hadde skullet kurere mismotet mitt. Jeg klemte ham hardt inntil meg, mens de insisterende klørne rispet huden min til blods mellom arrene han allerede hadde inngravert i underarmene mine. Jeg sa et siste farvel og så han løpe alt han kunne inn i oppspiste buskas sammen med talløse artsfrender. Hopp var fri, og vi var fri fra ham.

Men så var det de øyboerne da. De som ikke var fri for Hopp eller den endeløse gnafsingen som sakte gjorde den engang grønne øya gold. Og einstøingene rev seg i håret. De sendte klagebrev, skrev leserinnlegg og slipte høygaflene. De besøkende sendte beboerne sinte blikk og skuflet ungene unna når de passerte dem på de oppspiste stiene.

Kommunen hørte beboernes klager og satte ut en ensom rev som skulle til holmen for å gjøre seg fet. Og fet ble han. Men når en enkelt kanin denne sommeren fikk tre kull med kosedyr, og hvert kull fort kunne bestå av fem små søte – ja, da sier det seg selv at dette ikke ble løsningen beboerne hadde sett etter.

Så noe ble gjort - og denne dagen innebærer noe av det styggeste øysamfunnet i Oslofjorden hadde sett på det tidspunktet. En av de argeste einstøingene tok hagla i egne hender. Han plaffet ned harepus, lille Hopp og mange av hans venner. Helt til hagla og sinnet gikk tom for ammunisjon. Så vandret han hjemover og håpet øya nok en gang ville vokse over.

Og det er nå jeg nok en gang tar glade barneskritt av lasterampen på ferja fra Vippetangen. Med lett sommerkjole og badehåndkle under armen rekker jeg så vidt å skimte noen livløse pelsdotter i gresset før min mors beskyttende hånd legger seg for øynene mine.

Det ble siste gangen på en lang stund at vi besøkte Oslofjordens paradis for pinnsvin, slitne studenter, badeglade nudister og skyteglade einstøinger. Lille Hopp var død, men han hadde i det minste fått noen frie dager på holmen. I dag er de grønne stiene på Gressholmen langt mer gjengrodd.

Carnage, blood and Kind Men Carving Hooks: A review of the Oslo Middelalder Festival.

Carnage, blood and Kind Men Carving Hooks: A review of the Oslo Middelalder Festival.

All kunnskapen jeg bærer på hindrer meg i å drømme fritt.

All kunnskapen jeg bærer på hindrer meg i å drømme fritt.