Masiver c/o 657
Fredensborgveien 24D
N-0177 Oslo

Eirik Mossefinn
+47 980 74 735

Simon Strōm
+47 404 98 924

All kunnskapen jeg bærer på hindrer meg i å drømme fritt.

All kunnskapen jeg bærer på hindrer meg i å drømme fritt.

Her er en idé for angstgenerasjonen: Dropp ut. Skriv til det gjør vondt. Ikke stopp.

Det har kommet meg for dage at det å skrive er å ta avstand fra noe.

Å lengte etter et tankekart utenfor systemet, utenfor idéfaget – utenfor de skolertes eksempler og modeller.

Det er heller noe med språket, slik det oppstår mellom linjene man egentlig ikke hadde planer om å skrive, det øyeblikket man fordufter, det er dit jeg vil.

Det er dypt personlig og upersonlig på samme tid, denne skriveprosessen – jeg forsøker å finne tilbake til noe som lå der før jeg begynte å lese tunge bøker på universitetet, delta i samfunnsdebatter og engasjere meg i både filosofiske så vel som rent konkrete spørsmål.

Hvor lite kaffe kan man bruke i trakteren uten at smaken blir for tom eller tam?

Hva er egentlig meningen med livet hvis man allerede har funnet den?

Det er en prosess kjennetegnet av forløsning, men også stagnasjon – det er en prosess som gir innsikt i at alt forutsetter avstand.

Og der vil jeg stoppe litt, ved avstanden.

 

 

 

 

Avstanden, folkens.

 

 

 

 

Se hva den gir.

 

 

 

 

Rom.

 

 

Rom for å tenke, reflektere, føle, gripe, slippe, leve og dø.

Det har kommet meg for dage at det å skrive er å kunne ta avstand fra noe. Man kan ikke skildre den sanne og autentiske følelse eller karakter uten at man står på utsiden av den. Kanskje har man vært helt innenfor, kanskje har man fortsatt en fot innenfor, men avstanden er nødt til å være der.

Jeg kan ikke skildre godt nok for dere min pågående rastløshet uten å miste taket på den.

Jeg kan ikke skildre for dere hvordan lange dager oppleves når de fortoner seg som ørkener uten oaser i sikte, eller oaser uten ørkener i sikte – sistnevnte er faktisk verre: En evig runddans i lykkens bedøvende pytt, vassende i knehøyde uten mulighet for å dykke dypere ned.

Det er skriveprosessen. En innsikt om at lykken er for mye, for enkel, for lett tilgjengelig – ikke i den forstand at den er enkel å oppnå, min generasjon er tross alt mer ulykkelige enn noensinne, men at den på et tidspunkt kan gjøre oss sinnssløve.

Kanskje til og med på et avgjørende tidspunkt.

Det er selvfølgelig ikke helt bra å tro at det ikke er mulig å skrive uten å ha det kjipt; det høres nærmest overprivilegert ut, et hån mot den virkelige smerten, en dødsdans uten reell fare for å dø – som en depressiv house-låt produsert av capskledde gutter hvis tyngste barndomsminne var da far nektet dem å dra på hjemmefest.

Avstand, folkens. Det er denne avstanden jeg forsøker å skape når jeg skriver.

Idéprosessen er selve skriveprosessen, bevissthetsstrømmen er som strømmetjenestene, full av muligheter og innfall, men å gripe fatt i det som gir noe blir bare vanskeligere og vanskeligere.

Jeg sier det på nytt: Nå som jeg står på terskelen av utgangsdøra til universitetet blir det tydelig hvor mye av kunnskapen som utgjør såkalte griller – som matrestene som setter seg fast mellom tenna og hindrer deg i å smile – at man vet noe man ikke vil vite, og noe som hindrer en i å drømme fritt.

Det vil si, skrive fritt. For å skrive er å drømme, å drømme er å gi slipp, og det å gi slipp er det vanskeligste av alt som er vanskelig. Vi er fordømt, og vi fordømmer. Vi holder kjeft der vi ikke bør holde kjeft, snakker der vi ikke bør snakke, prater og prater og prater om ting som aldri har ytret et ord.

Det å skrive er å ta tak i det og riste det litt. Sitte på et jentevors hvor praten handler om den nye frisyren til hun ”litt rare” på studiet, reise seg opp og brøle HVA FAEN ER DET SOM FOREGÅR OPPE I HODENE DERES FOLKENS

Nei, sånn seriøst. Hva er det som foregår der, jeg er oppriktig nysgjerrig.

La meg heller spørre dere:

Hvor lite kaffe kan man bruke i trakteren før smaken blir for tam?

Hvor mye mening finnes i et liv hvor meningen er klart definert?

Jeg vet ikke. Selv det enkle gir komplekse svar.

Inntil videre får vi vel bare skrive.

Massakren på Kaninøya.

Massakren på Kaninøya.

Lang dags ferd mot kollaps.

Lang dags ferd mot kollaps.